fredag 31. desember 2010

3 sære ting jeg liker med vinteren ( og jul)

Jeg har tenkt litt for meg selv at det er disse tre tingene jeg er veldig glad i når det gjelser vinteren, og noen angår jo direktre eller indirekte julen også.
Det er tre ting som jeg liker utrolig godt, sånne ting som gir et lite dump av glede i magen og hvis jeg er i humør til det, så kommer det jammen meg et smil også.
Og det er rart i seg sev, smile for en slik tulleting.. Og det helt for seg selv også :)

De tre tingene:
1. Pakke inn gaver
2. Støvsuge barnålene etter et ordentlig slitent juletre ( de som virkelig drysser)
3. Sparke bort snøen som samler seg bak hjulet på bilen.

Den siste er min favoritt, og jeg kan bli skikkelig arg hvis feks samboeren min finner på å gjøre det og ikke slipper meg til!
Haha, sære lille Lenelene.

Jahaja... Medisinskap?

Jeg har endelig gått til innkjøp av et medisinskap, eller medisinboks om du vil.
Det er noe jeg egentlig har manglet, og det er noe jeg virkelig har bruk for.
Jeg falt for boksen med en gang jeg så den, den er smart innvendig, med forskjellige rom til medisiner , den øvsrte delen akn du løfte ut.
Ganske smart, og ganske fin.

Enste problemet mitt er nå dette;
jeg overså totalt det faktum at jeg ikke har et normalt medisinforbruk og at denne boksen helt klart er laget til et normalt forbruk.
På bildet ser du noe av det som ikke fikk plass etter at boksen var fylt til randen.
Det var mye annet som ikke viser på bildet, det er rett og slett stuet inn i skapet på badet pga daglig bruk.


Det er litt vanskelig å si hva et normalt forbruk av medisiner er, men for meg er det noe som dette;
~Paracett
~Ibux
~Plaster
~Nesespray
~Halspastiller
~Kanskje en pencilinkur inni mellom.

Jeg har alt dette, pluss mye mer.
Jeg feiler jo så mye, jeg er jammen glad vi har kommet så langt vi har i utviklingen i dag.
Ellers hadde det vell vært "survival of the fittest", hvor jeg hadde strøket med det første leveåret.
Jaja, det er ikke sånn nå heldigvis.

Hva jeg trenger medisiner til:
~Tannverk (Jeg har hatt mye av det i det siste)
~Migrene (Er noe dritt)
~Herpes (Ja, der nede)
~Astma (Akutt og forebyggende)
~Allergi (Typisk nesespray, øyedråper og tabletter)
~Eksem (Jobbe som frisør var ikke noen god ide for meg)
~Bipolar ( Det er en berg og dalbane hvis ikke, mer enn med medisinering)
~Panikkangst (!)
~Søvnproblemer ( sliter utrolig med søvnen inni mellom)
~Skjelett og muskelplager (Igjen, frisøryrket var ikke noe for meg)
~Magesmerter ( Som de ikke finner ut av, psykosomatisk?)

torsdag 30. desember 2010

I morgen er dagen da vi kaster penger ut av vinduet..

Nyttår, den siste dagen i året, overgangen til et nytt år.
For mange er dette en stor begivenhet, med fest og venner, andre tilbringer utgangen av året med god middag og familie.
Alle har sin måte å feire på, eller ikke feire på.

Det som kjennetegner nyttårsfeiringen aller best må være rakettene.
Jeg tørr ikke tenke på hvor mange kroner som blir sendt rett opp til himmels hver bidige nyttår.
Snakk om å kaste pengene rett ut av vinduet.
Jeg personlig syns det er helt på viddene, for å si det pent.
Kanskje fordi jeg ikke skjeønner fasinasjonen med det?
Eller kanskje fordi jeg syns at det er bedre måter å bruke penger på?
Kanskje fordi normenn, alkohol og raketter ikke hører hjemme noen plass?
Kanskj, kanskje... Det er mange kanskje, og mange grunner.

Grunner mot:
~ Sløs av penger
~ Det kan være ganske farlig, skader, branner osv
~ Forurensning, tenker spesielt her på alt som blir liggende dagen etter
~ Støy!

Grunner for:
~ Det er vakkert

Ja så er jeg tydelig ikke helt for raketter.
At enkelte kan bokstavlig talt brenne av tusener på sekunders moro, fatter jeg ikke.
Men så er dette som alt annet, smak og behag, klart.
Det er ikke meningen vi skal forstå alt.

Men jeg må si at jeg kjenner litt på det, alle pengene som bare blir brukt på tull.
Tenk alle som hadde hatt nytte av disse pengene, vi har tydeligvis ikke bruk for pengene.
Jeg syns faktisk mildt sagt det er forferdelig.
Ikke at jeg er noen helgen, langt i fra, men jeg setter inn 500,- til redd barna, leger uten grenser, care, røde kors eller unicef hver nyttår, det er vel omtrent det en famile bruker på raketter?
pluss minus selfølgelig.
Jeg skulle så gjerne ønske at flere gorde dette, når det tydelig er så lite for oss så kan det heller gjøre stor nytte for andre.
Kan vi ikke kose oss med middagen, det gode selskapet, festen om vi skal på det?
Og en annen ting som er bra med dette er jo reett og slett at nyttårsfeiringen hadde blitt en mye tryggere feiring, for slik det er nå er jo dette en av de farligste dagene i året.
Hus som brenner ned, skadde mennesker, skadde barn :/

Uff nei, det blir ingen raketter på meg ihnertfall.

onsdag 29. desember 2010

Da Lene laget julegaver

Jepp, jeg laget faktisk noen julegaver.
Men det var bare tileggsgaver.
De ble pent pakket inn i farget papir og cellofan og hengt på "hoved"gaven.
Slik ser den ryddige delen av bordet ut når jeg holder på.
Og jada, jeg har ryddet litt også i anledning fotografering, litt..

Det ble en del "monster" til jul, det var ikke nøkkelringer, men magneter til å ha på kjøleskapet.. Eller hvor du ønsker å ha de.
Alle kom i par, bror og søster, eller noen var også kjærester ;)
Søskenbarnet mitt som var til stedet fikk faktisk den enste nøkkelringen.
Jeg laget 6 par magnetmonstre og en nøkkelring, det ble litt jobbing, nesten så det ikke var kjekt lenger, bare NESTEN, for dette er noe jeg virkelig koser meg med.

Mange som har sett samlingen min med nøkkelringer nå lurer nok på hvorfor jeg ikke heller ga noen av dem?
Jeg ønsket å gi magneter til jul, og dessuten så er jeg jo også blitt litt knyttet til de sikkert 50 nøkkelringene jeg har her i skålen hjemme :D
Jeg har lagt inn bildet av to av parene jeg laget.
De ble riktig så bra, syns jeg selv da.
Det underste paret har ikke fått navn, fritt for forslag om noen ønsker det.


Lille julaften reiste jeg som nevnt i et innlegg under, til farmor.
For å levere gaver, og for å rett og slett besøke.
Hun fikk hjemmelaget julekaker og en fint innpakket gave med et hjemmelaget kort på.
Den store gaven var til pappa, og det henger ved en liten "monster"gave også.
Det er egentlig ganske kjekt å pakke inn gaver, gjøre det fint.
Så det var det jeg laget til jul.
Kanskje blir det nye par til neste år? Hvis jeg ikke har funnet en ny hobby til da?

tirsdag 28. desember 2010

Tannlegefiasko

I dag var jeg hos tannlegen for å få utførst en rotfylling.
Det er tredje gangen jeg er hos tannlegen for å få rotfyllt nettopp den tannen.
Første gang var det tydelig betent, så jeg måtte gå på penicillin en stund før vi prøvde igjen.
Gangen etter det gikk det litt bedre, det ble bedøvd.. trodde vi, til han hadde boret et stykke og jeg hoppet i stolen.
DET var vondt det.
To forskjellige tannleger satte 6 forskjellige bedøvelser uten hell.

Så i dag skulle jeg da inn for tredje forsøk.
Heldigvis har jeg ikke et fnugg av tannlegeskrekk ihvertfall, og bank i bordet, jeg har det fortsatt ikke.

Han satte først en bedøvelse som ikke virket i det heletatt, den neste virket.
Men akk nei, han kom ikke serlig mye lenger enn sist gang.
Denne gangen derimot fikk jeg en opplevelse jag aldri har hatt hos tannlegen, DET VAR SYKT VONDT!
Han skulle prøve å ta ut noe bomull som han hadde lagt ned i tannen fra sist, og det gjorde vondt, helt vannvittig vondt.
Tannlegen ble veldig pverrasket at det gjorde vondt å TA ut bomullen.
Jeg lover, jeg gråt faktisk, noe jeg aldri gjør for at jeg har vondt.
Og han snakket om at eneste måten å bedøve tannen ned på var å bedøve rett oppi tannen.

Altså.. Stikke rett oppi nerven som ikke var bedøvd!
Uff nei, jeg takket for meg.
Så han henviste meg til spesialist, igjen...

mandag 27. desember 2010

Julefeiringen er over for denne gang

Da var julen 2010 over.
Den kom og gikk uten at jeg egentlig la noe særlig merke til den.
Det er nytt for meg, jeg har alltid hatt julestemning, noen ganger veldig lite andre ganger enormt mye, slik var det i fjor.
Men det er en gang for alt, og i år var det altså tid for julen uten julestemning.

Julen føltes for meg nesten som et lite antiklimaks, etter å ha sprenglest til eksamen, hvor siste eksamen var mandag den 20 desember, og alt bare var full fres og 110 km/t... Så vard et da full stopp når så julen kom.
Jeg har ikke vandret i en eneste butikk i hele desmber, ikke før den 21 desember.
Jeg har blitt skjermet for alt som heter julepynt, julemusikk, julestemning i det heletatt.
Så den lille byvandringen den 21 var ikke nok til å gi noe særlig julestemning.
Til og med hjemmet forble uberørt av julen i år, ikke et hjørne ble pyntet til jul, ikke så mye av skyggen av et juletre kom inn dørene, ikke et lite tenkt juletre en gang.
Jeg har rett og slett ikka hatt overskudd.

Det jeg fant ut, var at minsten min og jeg var med å pyntet juletre hos mamma lillejulaften.
Det var veldig koselig, lille gutten koste seg veldig, og jeg fikk knust den eneste knuselige kulen som var, mineverdig bare det.
Treet ble overpyntet på skikkelig amerikanske vis.
Men jeg var så sliten at jeg ikke fill tenkt at det det var jul, jeg bare var der.
Det viktige for meg var at lillegutt fikk så mye som mulig av julen.
Og det fikk han.

Dagen etter, altså julaften, var veld den dagen jeg kom nærmest noe julestemning i det heletatt.
Da laget jeg grøt, pyntet bordet fint og hadde faktisk gjester.
Min bror og Evy kom bort og spiste med oss, det var veldig koselig.
Jeg hadde faktisk mandel i grøten også.
Restene av grøten ble til riskrem til kvelden.
Tro meg, det var MYE rester, jeg laget jo grøt av fire liter melk, så det var nok til de 13 gjestene på kvelden.

Da kvelden kom med gaver, mat, familie og stas... Så fikk jeg igjen bekreftet at julefeiring er overflod.
Jeg må faktisk få dele denne gangen at jeg syns at julefeiring slik vi har det, er beint frem for mye.
Hvor mye gaver kan et barn få? Eller en voksen for den sags skyld?
Hvor mange gaver trenger vi?
Er det virkelig nødvendig med så mange gaver?

Igjen så viste det seg at det var masse ting jeg ikke visste jeg trengte, og jeg fikk alle.
Jeg er ikke utakknemlig, ikke i det heletatt, men jeg trenger ikke på lant nær.
Den gaven jeg virkelig satte pris på var et gavekort til massasje og en rødekors førstehjelpsbag.
Spesielt baggen ble jeg glad for.

Det er en ting jeg setter pris på i julen, det er noe jeg ikke satte så høyt da jeg var liten, eller ihvertfall noe jeg tok for gitt.
Jeg er så takknemlig for alle jeg har rundt meg.
Tenk, jeg har besteforeldre, jeg har barn, jeg har en fantastisk mor og far og mye flott familie, en skrullette familie, men den er min familie.
Jeg skulle ønske vi samlet oss til festlige andledniger oftere, eller bare samlet oss.

Første juledag og andre dagen, til og med dagen i dag har gått med til soving.
Jeg har vært så sliten.
Men jeg føler endelig at jeg begynner å finne tilbake til en normal form.
Første juledag sov jeg 15 timer.
Er det rart jeg ikke fant noe juelstemning, egentlig?

Julen 2010 var fin.
Den var fin selv om det ikke var noe julestemning, eller noe juletre, eller noe julemusikk.
Den var fin fordi det var jul, fordi jeg var ferdig med eksamener, fordi barna mine gledet seg noe hekt enormt, den var fin fordi jeg har så mye fin familie og fordi jeg endelig kan slappe av litt.

fredag 24. desember 2010

SOS Dueunge

Lillejulaften var jeg hos farmor, og det som møtte meg der var min far på vei ut til terrassen med en plastikkhanske på.
Jeg lurte jo veldig hva det var som hendte.
Jo, det var et duereir på terrassen, og farmor var lei av duelorter som fløt der ute, så nå ville de kaste ut dueungen som bodde der og feie vekk lorten og reiret.
Jeg ble jo helt forskrekket!'Greit nok hun ville kvitte seg med reiret, og lorten. men dueungen?!
Stakkars, jeg fikk jo helt vondt i magen.

Jeg sa da at jeg skulle ta dueungen, hvordan far min skulle klart å fange de viltre dueungen i det helet att vet jeg ikke, han er ikke stødig på beina og har jo bare en hånd tinl rådighet etter hjerneslaget.
Så jeg sa at jeg skulle ta med meg dueungen ETTER at vi hadde hatt kake og kaffe.
Og sånn ble det.

Da jeg så skulle fange inn dueungen så jeg hva farmor mente med "duelort" på terrassen, det så ikke ut!
Det var flere generasjoners duelorter der. De kom tydeligvis tilbake år etter år.
Jeg fanget duen og hadde den i en pose, det høres kanskje gale ut å ha den i en pose, men det var faktisk ikke det, posen var åpen så den kunne få luft, og det virket som om den roet seg når den fikk posen rundt kroppen, og tisse og bæsje kunne den også gjøre uten problem.

Da jeg satt i bilen kom tankene, hva skulle jeg gjøre med den her dueungen?
For det første så tåler jeg ikke fugler, for det andre så må jo fulglunger ha konstant på pass, mat i et sett, og for ikke å snakke om en grei plass å være.
Hm, det virket ikke som en god ide plutselig.

Jeg ringte til smådyrklinikken for å høre hva de sa.
De sa at de tok i mot skadede dyr til avliving, ellers så anbefalte han meg å gå inn å lese på fulglehjelpen.no for tips og råd for hvordan jeg kunne ta meg av en fugleunge.

Jeg tenkte lenge på hva jeg skulle gjøre, veldig lenge.
Til slutt fant jeg ut at mest sannsynlig ville ikke denne dueungen få det noe bra hos meg, ikke hadde jeg tid eller plass til å ta meg av den, og så var det det om jeg kom til å bli syk.
Jeg fant ut at jeg skulle ta turen inn til smådyrklinikken og høre om de kunne avlive den, jeg ville heller betale for en rask smertefri død enn at den kanskje skulle lide og være redd.

Da jeg kom fram så lurte de litt på om jeg hadde med meg en død dueunge, da måtte jeg le litt :D
Hvorfor de trodde det vet jeg ikke.
Men jeg fikk da forklart hva det gjaldt, og hun sa at de avlivet skadede dyr, men vi kom fram til at denne ikke var skadet, men at den mest sannsynlig ikke ville få det bra om vi slapp den ut i det fri, den var for liten til det, så da var det best å avlive den.
Så de skulle til slutt avlive den, og det kostet ingenting.
Jeg syns det var trist, men det var nok det beste.

Men så kom veterinæren som skulle gjøre dette da for å se på den lille dueungen, og hun sa det at mest sannsynlig kom hun til å ta den med hjem :))
Den var jo nesten fluveklar, kanskje så tidlig som om kun en uke.
Så det var ikke så mye som krevdes, og hun kunne jo ta den med på jobb når hun måtte det i romjulen, så for henne var det ikke noe problem :)

Var ikke det en fin julehistorie?
God jul!

onsdag 22. desember 2010

Julegavefloker

Nå har det skjedd igjen, det som skjedde i fjor, og helt sikkert året før også.
Julegavene er en eneste stor floke!
Mener: Jeg et lass med gaver liggende, alle pakket inn, men uten navnelapp på.
Hvem skal til hvem?!
Må jeg seriøst pakke påå gavene å finne ut hvem de skal til?
Noen har jeg kjøpt for så lenge siden at jeg har ikke sjans å huske hva der er, enda mindre hvem det skal til..
Julegavefloke...

Memo til selv: Husk å skrive navn på gavene i det du pakker dem inn.

Dobbelmemo: Husk at du må huske til neste år!
Julegavefloke bør og må aller helst unngås, frustrasjonen kan brukes på andre ting i julen.

2 sorter

Uff, jeg liker ikke nå jeg ikke klarer å laste opp bilder, jeg som hadde så mange flotte bilder fra Evy og min sin bakedag :/
Men nå har jeg prøvd så lenge at jeg legger ut innlegget uten bilder, så får jeg heller legge ut bilder senere.. Kanskje.

Nå har roen såvidt fått senke seg i meg etter høstsemesteret.
Det er alltid så travelt på slutten, noe sikkert mange har fått med seg.
Men nå prøver jeg intenst å slappe av, men det går ikke så godt, jeg tror ikke jeg er så flink til det.

Men ihvertfall så kom Evy (svigerinnen min) bort til meg og vil lagde to sosrter julekaker.
Og det var ganske festlig, vi sto med hver vår bolle, og laget samme oppskrift, vi brukte ovenen annenhver gang, Altså annenhvert brett, det var egentlig ganske greit.
Vi laget havreflarn og sjokomintkuler, begge deler var VELDIG godt, jeg legger ut oppskriften på begge deler.
_________________________________

HAVREFLARN

1 egg
125 g sukker
1 ts bakepulver
100 g havregryn (lettkokte)
75 g smør

Lag eggedosis, og rør i bakepulver og havregryn og til slutt avkjølt, smeltet smør.
Bruk to tskjeer og lag små topper på bakeplate (god avstand, de renner GODT ut over).
Stek på 200C i ca 5 min.
Det er greit å følge med på dem, for plutselig er de ferdige, de skal være gylne og litt mørkere i kantene.
_____________________________________
SJOKOMINTKULER

1 eggehvite
240 g melis
1-2 ss vaniljesukker
5 dråper peppermynteolje
150 g mørksjokolade

Visp hviten stiv, og rør deretter i melis, oljen og vaniljen.
Du skal kunne rulle deigen til små kuler uten at det klisser på hendene, det kan hende du må ha i mer melis.

Smelt sjokoladen i vannbad, rull kulene i sjokoladen og la dem tørke på bakepapir.

De er NOOMMI!!!

søndag 19. desember 2010

Krampeangstanfall 18: Hvordan en psykose kan føles..

Det er ikke alltid så lett å forklare,
det er ikke alltid så lett å forstå, uansett hvor godt og grunndlig noe blir forklart heller.
Noen ganger sier bilder mer enn ord.
Dette bildet føler jeg viser og forklarer veldig mye av hvordan jeg følte det da jeg følte det slik.
Jeg har prøvd å fange følelsen.
Men om du får samme følelse av å se på bildet som meg, det er heller usikkert.
Du bør foresten se bildet stort.
_________________________________________________________________
Krampeangst er et som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca 6 bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/

Lyset i tunnelen


ENDELIG! I morgen (eller mandag) er det siste eksamen.
Det er ubeskrivelig deilig.
Jeg mener det, det er nesten som om det er lyset i tunnelen.
De siste månedene har jeg bare les, lest, lest.
Gått på skolen tidlig og lest, så hjem seint, og lest.
Dessverre så har det gått mer ut over bloggen enn jeg tenkte det skulle, men ikke så mye det hadde jeg ikke hadde en liten stund til overs, men tiden jeg kunne gi bloggen ble for knapp, og da ville som nevnt før, innleggene bli der etter.
Og dessuten har jeg hatt en liten skrivesperre :(
Alt hverdagen min har dreid seg om i det siste er å lese pensum, og det er ikke så spennende om jeg skylle skrevet om det!

Hmmm... Lurer på om jeg har venner igjen etter dette?
Jeg har jo ikke hatt tid til NOEN, bortsett fra barna mine, knappt det også.
Jeg tror jeg må ringe og sjekke om de finnes enda, ihvertfall gi lyd om at jeg finnes enda...
For det gjør jeg :D

Jubel og glede, siste dag i morgen!

tirsdag 14. desember 2010

I morgen skal jeg gjøre noe litt spesielt...

Jeg skal faktisk innlede avslutningen på et 12 års langt "samarbeid" med psykologen min.
Så flott tenker kanskje du, men jeg er ikke enig.
Det er langt i fra flott, det er faktisk noe jeg gruer meg for, noe jeg syns er svært trist og vondt.
12 år er lang tid.
Jeg avslutter ikke fordi jeg vil, men fordi jeg må.
Han er godt over pensjonsalderen nå, og kaster inn håndkleet.
Svært mange mennesker mister en utrolig god psykolog.

Hvis du syns at dette er over gjennomssnittet sært, så er det vel fordi du ikke har vært i en slik situasjon.
Jeg skal forklare hvorfor jeg blir lei så lei meg og hvorfor jeg kvier meg som jeg gjør.

Det gikk først opp for meg hvor mye dette går inn på meg, sist uke.
Da var jeg til første samtale i bydelens voksenspsykiatriske poliklinikk.
Altså en ny psykolog. (Min gamle psykolog er privatpraktiserende).
Der snakket vi om alt, jeg har et "langt" liv med vonde opplevelser bak meg som han villa ha frem på 60 min.
Ikke en mine leet jeg, ikke noe følelse viste jeg når jeg snakket om alt fra voldtekt, misbruk, til selvmorsforsøk.
Men da han spurte om min tidligere psykolog ble jeg ganske paff, og jeg begynte å flytte meg urolig i stolen... Jeg kjente disse reaksjonene selv, og visste at jeg ble observert for følelser, noe som gjorde at det ble enda verre.
Jeg fikk et spørsmål jeg gjennom 12års "psykologbesøk" aldri har fått... "hva tenker du nå?"
Noen god forklaring klarte jeg ikke gi, men jeg begynte å gråte.
Noe jeg aldri gjør hos psykolog.
Men ironien her er at jeg gråt i min aller første time hos han andre psykologen også.
Jeg fikk beskjed om å avslutte, i mangle på bedre ord, samtaleterapien hos min tidligere psykolog før jeg kunne begynne å gå til samtaler hos han nye.

Tingen er at jeg aldri har avsluttet, det er lenge siden jeg har vært der, helt siden september.
Og han går av med pensjon enten nå til jul, eller til sommeren.
Jeg har enormt store problemer med å ta farvel med mennesker, og det skal mye til for at jeg slipper dem innpå meg.
Og han er i begge kategoriene nå.

Han er et menneske som har betydd svært mye for meg, for hvem jeg er og at jeg er.
Han er den eneste personen i denne verden, bortsett fra familien min, som kjenner Lene FØR.
Lene for 11 år siden, Lene før voldtekten, Lene før innleggelsen, Lene før hun kuttet kontakten med alle hun kjente og startet alt på nytt.
Han er den eneste.
Og han har bidratt sterkt til at jeg har det så bra som jeg har det i dag.
Jeg er han evig takknemlig.
Han har egentlig alltid vært der, bare en telefon unna en dårlig dag om jeg har trengt det.
Han er den som vet ALT om meg, på et vis er han den eneste som kjenner meg.
Og nei, han kjenner ikke bare den deprimerte, nedtrykte Lene, eller den høyt svevende maniske Lene, han kjenner meg for den jeg er.
Så dette føles nesten som et brudd, faktisk.
Jeg sier farvell til det trygge, og det er skummelt.

Jeg vet at jeg klarer meg fint, de siste årene har jeg egentlig ikke trengt ham, annet som en å snakke med når det VIRKELIG skjærer seg, altså en eller to ganger i året.
Men jeg vet at med den styrken jeg har etterhvert, så er det ikke et problem å takle det selv.
Men hvis om at osv, er skummelt.

Dette er en skillevei, og jeg hater det.
Jeg hater forandringer, jeg gjør virkelig det, store som små, de påvirker meg så utrolig.
Det har tatt meg nesten et halvt år å komme over at både søsteren min og venninnen min har flyttet bort.
Og dette er en forandring, en stor forandring, og jeg gruer meg.

Det kan være det er eksamensstress også, men jeg har faktisk grått noen tårer for dette, for det gjør vondt.
Jeg trenger ham strengt tatt ikke, jeg har det greit, men det er så fint å ha en som virkelig er der om det trengs, det er så utrolig ensomt å være alene.

Hvor mye kunnskap kan et hode romme før det revner?

Det er mitt store spørsmål om dagen.
Alt jeg gjør om dagen er å lese, lese, lese til eksamen.
Det tar aldri slutt.
I seks uker nå, har jeg lest, jver dag.
Det er det første jeg tenker på når jeg står opp, og du kan være sikker på at det er det siste som svever inn i hodet mitt når jeg ligger og skal sove.

Hvor mye kunnskap er det egentlig plass til i mitt lille hode?
Hvor mye kunnskap kan jeg få inn på kortest mulig tid?

Jeg hører noen fortelle at det snart er jul, mjavell, men julen kommer ikke inn i min stue før 20ende desember.
Jeg har aldri opplevd et slikt kjør som dette semesteret, de foregånde semestrene var virkelig preget av eksamen de også, men ikke som nå.
En får jo såvidt pusterom mellom eksamenene, og de er store og krevende og bøkene som skal leses er mange.
Og pensumet er til tider beinhardt å forstå, men det må forstås, det er ingen vei utennom.

Det er så mye informasjon, så mye kunnskap at jeg føler at hode snart må revne.

søndag 12. desember 2010

Krampeangstanfall 17: Når verden raser... Og du med..

Alt gikk på vane den morgenen.
Det var innarbeidede rutiner, ikke noe som krevde noe videre tanke eller følelse.
Hvordan skulle jeg ellers ha kommet meg opp?
Eller avgårde?

Noe var anderledes denne morgenen.
Det var ikke dumpheten i magen, eller susingen i hodet, heller ikke kraftløsheten, nummenheten eller tankekjøret.
Var det mattheten? Eller ubehaget av å bare være til?
Nei, alt det var jeg godt kjent med.
Det var en snikende følelse, en følelse av å rakne i sømmene.
En følelse av å ha nådd en grense etter å ha vaklet lenge på kanten av stupet... Det var ikke lenger noe å holde fast i.
Men tidlig denne morgene var følelsen fortsatt bare en snikende skygge, en skygge som kom til å sluke alt på dens vei, meg selv inkludert.
Men det visste jeg ikke i det jeg låste døren, eller når jeg festet sønnen min godt i barnestolen i bilen, eller når jeg kjørte mot barnehagen.
Jeg visste det ikke, men jeg ante det.
Hele morgenen ante jeg det.
Noe var feil, men hva?

Det var først da jeg hadde levert sønnen min i barnehagen og gikk mot bilen, alene, at det traff meg.
Med en enorm styrke.
Fasaden begynte å slå sprekker, hvordan skulle jeg klare å oppholde meg blandt andre?
Fasaden, masken jeg hadde hatt på meg de siste ukene smuldret og blåste bort med vinden.
Jeg følte meg naken, men uten å egentlig bry meg om det.
Det slo meg at jeg ikke brydde meg om noe.
Ikke kjæresten min, ikke vennene mine, ikke meg selv... Heller ikke min sønn.
Alt blåste bort med vinden..

Hvorfor og hvordan jeg ente opp på skolen den dagen vet jeg ikke, men det var der jeg havnet, og det var der jeg skulle.
Jeg skulle ha norsk tentamen, men det var helt latterlig, for aldri kunne en norsk tentamen ha betydd så lite for noen som den gjorde for meg akkurat den dagen.

Jeg gjorde tre fornuftige ting den dagen, den første var at jeg gikk til rådgiveren for hjelp.
Det var noe alvorlig i veien med meg, men jeg visste ikke hva det var.
Men det var som om verden rundt meg sakte men sikker ble til en stor elv av grums, som ble vanskeligere og vanskeligere å komme gjennom.
Hun var ikke der, hun som var mitt eneste håp var ikke der.
I mangel på å foretat meg noe bedre, gikk jeg til klasserommet hvor det skulle avholdes norsktentamen.
Jeg satt forerst i rommet, jeg vet at jeg stirret tomt framfor meg uten å se noe.
All opphisset og forventningsfult snakk, all spenningen som er å ta å føle på i et klasserom før eksamen ble bare en jevn, svak dur ytterst i ørene mine.
Da eksamen var delt ut så jeg på den lenge.
Hva var det egentlig som stod der?
Jeg klarte ikke å tyde et eneste ord, ordene som måtte stå der fløt sammen foran øynene mine.
Det kunne like godt vært arabisk som norsk... Eller rett og slett havregrøt. Jeg kjente det ikke igjen.

Da jeg hadde sittet der og stirret vekselvis på arket og framfor meg i noe som fortonet seg som 1000 år, men like gjerne kunne ha vært minutter... Reiste jeg meg og gikk ut.
Og nå gjorde jeg det andre fornuftige den dagen.
Jeg gikk til rådgiveren, men hun var ikke der, hun som var den eneste som kunne hjelpe meg, var ikke der.
Jeg satte meg ned på gulvet, foran døren hennes og bare satt.
Hvor lenge vet jeg ikke.
Men hun kom til slutt.
Og det var da jeg gjorde det tredje og mest fornuftige den dagen.
Et spørsmål spurte hun meg, og jeg svarte kun et ord.
Ja...
____________________________________

Slik var det den morgenen jeg fikk sammenbrudd.
Den verste følelsen, eller den verste tilstanden jeg har vært i..Noensinne.
Ingenting kan sammenlignes med det, mye har jeg opplevd, men ingenting kommer i nærheten av det.
En dag å rive ned, flere år å bygge opp.
Nei, det kan nok virke som en dag, men det var ting som hadde ulmet lenge og til slutt ble presset for stort.
Skjønte dere hva spørsmålet på slutten var?
____________________________________


Krampeangstanfall er et prosjekt som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca 6 bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/

fredag 10. desember 2010

Kan en mor gå god for at sønnen ikke har voldtatt?

Jeg lurer på det.
Personlig tror jeg at mødre flest tror og tenker det beste om barna sine, til det motsatte er bevist. Det er jo oss mødre som oftest ser det beste i barna våre.

Vg.no skriver i en artikkel at moren til Julian Assange, WikiLeaks-grunnlegger som nå er anklaget for voldtekt, at han aldri ville ha voldtatt noen.
Så tenker jeg mitt.
Det er jo her en mulighet for at hele historien er et komplott mot Assange, det er greit nok.
Det virker som om moren er ganske med på den.
Og jeg skjønner henne jo, jeg ville absolutt trodd det beste om sønnen min også.
Men moren er vel ikke kapabel til å si om sønnen kan voldta eller ikke?
Ikke egentlig?
Menn (også kvinner selvfølgelig) som voldtar trenger ikke ha et volds eller sinnes problem i utgangspunktet, mange av dem kan være veldig reale mennesker, i utgangspunktet.

En annen side av denne saken, hvis det har seg sånn at disse jentene er blitt voldtatt, at det ikke er en konspirasjon, så er det veldig, VELDIG vondt for dem nå.
At de blir svartmalt i tillegg til gjerne å ha blitt voldtatt er ikke noe jeg ville opplevd, å anmelde en voldtekt å gjerne måtte møte overgrepsmannen igjen, var i hvertfall nok for meg.
Bare tanken på det var mer enn nok.
Disse jentene har hele verdens fokus rettet mot seg.

Min historie om voldtekten jeg opplevde... Å bli voldtatt og leve med det.

torsdag 9. desember 2010

Fetisj...? Hva?

Fetisj. Fetisjisme.
Ringer det en bjelle?
Mange har vel hørt om dette...

fetisj -en, -er
1 (hos enkelte folkegrupper) gjenstand som tillegges overnaturlige krefter og som dyrkes religiøst
2 noe som vises overdreven (sykelig) ærefrykt el. interesse: seksuelle fetisjer (jf. fetisjisme 2)

fetisjisme -
1 religiøs fetisjdyrkelse
2 seksuell (avvikende) legning hvor kjønnsdriften vekkes ved gjenstander som tilhører seksualobjektet, f.eks. klesplagg


Når vi bruker ordet fetisj, snakker vi oftest om det å bli seksuelt tiltrukket/opphisset av noe de aller fleste er gjerne både rart og unormalt.
Jeg kan bare snakke for meg selv her nå, men jeg pleier i hvertfall ikke bruke det om noe som har med religion eller lykkeamuletter å gjøre..
________________________________________________

Det er ganske mange fetisjer i verden, kjente og mindre kjente, jeg skal ta for meg noen.
De fleste har vel hørt at noen tenner på lakk og lær.. Men har du hørt om å tenne på sollys? Eller at noen tenner på busemenn?

Aulofil- Tenner på blokkfløyter, eller/også lyden av en blokkfløyte. Noe å prøve for sin kjære?
Choreofili- Tenner på det å danse. (En type, bjelleklang, syr bjeller eller lignende på kroppen og danser).
Coitus-auditio- Tenner rett og slett på musikk.. Tenker det kan være spenneden å gå på konsert.

Formicofili- Tenner på det å la små insekter, maur, kravle på kjønnsorganene... Hvordan de får de der har jeg ikke lyst å tenke på...
Entomofili- Tenner på insekter i det heletatt.

Eproktofobi- Tenner på fis... Altså tarmgass.
Coprofagi er å tenne på å spise avføring.
Renifleur- Tenner på å lukte på brukt undertøy. (Fleur betyr blomst på fransk, vet ikke om det har noe som helst sammenheng, men man vet aldri).

Gynonudomani- Tenner på å rive av klærne av fremmede mennesker. Ser for meg at det kan være vanskelig å være sammen med en slik person.
Xenofili- Tenner på fremmede... Heller ikke gunstig i et forhold.

Autoerotisme- Her tenner en rett og slett på seg selv.
Actirasty- Tenner på sollys.
Brontohilia- Tenner på tordenvær.
Chihinophilia- Tenner på snø...
Dendrofili- Tenner på trær.

Sitofili- Tenner på mat, bruker mat for å oppnå seksuell nytelse... Banan? Noen bruker mat aktivt på seg selv, andre vil spise det av andre, eller bli spist av.
Botulinonia- Blir opphisset av å ha sex med en pølse.
Acousticophilia- Tenner på lyder, eks, pølse som knekker i to, lyden av insekter som knuser under skosålen osv...

Mucofagi/nasofili- Tenner på busemenn. Liker å slike partneren rein i nesen.
Oculolincus- tenner på å slike på øyeeplet.
Trikofile- Tenner på hår.
Osmolagnia- Tenner på lukter... Jeg tror jeg har vært borti en slik, jeg mistenker også at han var litt eproktofob, kanskje han var litt renifleur også ? O.o
Tripsolagnia- Tenner på hårvask, få vasket håret sitt... Tro om det er de kundene jeg hadde som bare skulle ha hårvask? Når jeg jobbet som frisør altså.

Nekrofili- Tenner på døde. Den har vel de fleste hørt om.
Talefili- Tenner på å bli begravd...
Klaustrofil- Tenner på å bli stengt inne en trang plass, som en kiste, et bur osv.

Emetofili- Tenne på oppkast, bli kastet opp på eller å kaste opp på noen.
Dacryfil- Denne er lei i et forhold... Tenne på å se tårer i øynene på din kjære.
Agalmatofil- Tenner på utstillingsdukker.
Siderodromofili- Tenne på å kjøre tog.

Ja, denne listen ble lang, men den kunne LETT blitt lenger, for mennesker kan tenne på alt mulig.
Jeg tok bare for meg noen.

Kanskje dere har funnet ut noe om deres bedre halvdel? Eller kanskje du lurer på enkelte av hans/hennes rare vaner?
Nei, jeg skal ikke grave i noe, jeg ville bare dele dette :)

tirsdag 7. desember 2010

Krampeangstanfall 16: Jeg har en hemmelighet..

Dette er ikke noe jeg snakker om.
Jeg vet ikke hvor mange som vet det, eller hvor mange som kan tenke seg til det heller.
Egentlig så har det ingen betyding for andre, og det er såvidt det har noen betydning for meg selv, men allikevell så har det alt å si også.

Store deler av tiden går jeg rundt og føler meg usikker på meg selv.
Ekstremt usikker.
Sjenert og redd.
For alle.
Usikkerheten gnager på meg innefra, den forteller meg at jeg ikke er noe,
og at jeg må trekke meg tilbake og ikke snakke med noen.
Jeg blir usikker på hvem jeg er, og hva jeg driver med,
jeg kan være redd og engstelig for å ta ordet, for at alle skal se på meg,
for å få oppmerksomhet, for å måtte få ansvar.
Jeg merker at stemmen min ikke alltid bærer når jeg har det slik.
Jeg føler at alle ser på meg, de ser gjennom meg, de ser at jeg er svak, og jeg hater det.
Jeg føler meg liten og ubrukelig, og det kan jeg føle ofte.

Det blir slik når jeg er vei ned, når jeg er på vei til å bli deprimert.
Det varer ofte utover depresjonen også.
Jeg blir utrolig sårbar, jeg kan føle en snikende angst for folkemengder, og for å eksponere meg selv...

Men jeg gjør det.
Jeg viser det ikke til noen.
Jeg later som ingeting, for jeg vet at jeg kan skjule det, og det gjør meg sterk.
Det vil si, jeg kan som regel skjule det.
Jeg presser meg selv til alt mulig, for jeg nekter å la meg hindre av det.
Det er først når jeg lar meg hindre av det at jeg virkelig føler meg svak.
Og jeg hater å føle meg svak.

___________________________________________

Krampeangstanfall er et prosjekt som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca 6 bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/

lørdag 4. desember 2010

Er det noen som vil adoptere meg?

Er det noen som vil adoptere noen av disse søte små nøkkelringene?
Desemberadopteringen er i gang.

Adopteringen foregår som de foregående adopteringene,
fem nøkkelringer er blitt lagt ut, tre av disse blir adoptert bort.
De første tre som kommenterer får den dere har lyst på.
Skriv navnet på den dere ønsker.
Og senere tar jeg kontakt med dere for addressen den skal sendes til,
dette gjøres via email.

Om dere har blogg, så hadde det selvfølgelig vært koselig om du som adopterer en av de heldige, laget et innlegg når dere mottar deres lille nøkkelbarn :)
Men det er ikke et must.

Da håper jeg at tre stykker blir heldige denne månenden også.


Moxie, virker ganske så uskyldig.. la deg lure, hun vet hva hun driver med.
Hun er et typisk lite nøkkelmonster som lett snurrer deg rundt fingen, det vil si, om hun hadde hatt noen fingre.
Keypie er faktisk ganske streng, selv om hun ikke ser sånn ut.



Chiantii er nevrotiker, redd for det meste, men går inn for oppgaven med å passe på nøkler med hele seg, dedikert som få.


Amie er bare søt og god, og lenter voldsomt etter et godt hjem. Hun vil bli et bra nøkkelbarn for den det måtte være, hun er ganske omgjengelig.


SamSam, eneste gutten i gjengen som blir adoptert bort i dag.
Det var han selv som ønsket å bli adoptert bort da han ikkke helt finner seg til rette i "nøkkelmonstergjengen", han er en enstøing som bare lengter etter litt ro og fred.

fredag 3. desember 2010

Det er ikke lett å være blogger i eksamenstider

Det er sikkert noen som har merket at det har blitt litt mindre blogging på meg de siste dagene, og det har sine grunner.
Det er hardt å være flittig student og samtidig prøve å oppretteholde status som dedikert blogger.

For øyeblikket er det ganske hardt, og verre skal det bli :)
Herlig.
Jeg har gått opp til eksamen 4 ganger dette semesteret, sist nå tirsdag og onsdag, og det merkes både i kropp og sjel.. Og hånden (etter all skrivingen) og på bloggen.
Men jeg prøver så godt jeg kan å poste et innlegg hver dag, det er ikke alltid det går, som de dagene jeg sitter på skolen fra rundt 8 om morgenen til seine kvelden, da er jeg fullstendig oppbrukt når jeg kommer hjem.

Det er ikke bare det å blogger for å blogge heller, skal jeg først legge ut et innlegg, så vil jeg det skal være bra.
Gjennomtenkt og ærlig, noe som betyr noe for meg.
Ikke noe hasteinnlegg... Og for alt i verden... IiiiiK! Ikke noe "God-dag-bloggen-se-hva-jeg-har-på-meg-i-dag-pg-hva-skal-jeg-spise-nå-da?"innlegg.
Hehe :)

Jeg er veldig glad i å blogge, jeg koser meg like mye nå som da jeg begynte aktivt med det.
Jeg har like mye å dele, det tror og håper jeg at jeg alltid vil ha.
Og jeg håper at dere fortsatt setter pris på bloggen min.
Det har kommet en god del flotte tilbakemeldinger, det varmer.

Nå har jeg tre eksamener igjen.
Den siste blir den 20desember, det blir herlig å bli ferdig nå, for dette semesteret har vært ganske tøft, ikke så mye faglig... Men alt det andre jeg drasser med meg.
Men for dere som lurer, jeg har det bedre enn på lenge nå, heldigvis, ellers så er det godt mulig at det hadde gått ut over eksamen.
Det gjorde jo det også på første eksamen, som jeg strøk på.
Det var stå eller gå på den.. Og jeg var ikke forberedt i det heletatt siden jeg ikke har klart å konsentrere meg i høst, men nå går det veldig bra.

Etter et langt innlegge så vil jeg komme fram til det jeg egentlig ville si...
Jeg beklager at eksamenslesning går ut over bloggingen, jeg skal gjøre så godt jeg kan å legge ut gode innlegg når jeg først legger ut :)

Bøker, here I come. . .

torsdag 2. desember 2010

Da er aldersundersøkelsen avsluttet.

Jeg har hatt en undersøkelse for å finne ut hvilke alder lesere av bloggen har.
Og det var ganske interessant, for meg i hvertfall.

Undersøkelsen har vart over en tidsperiode på 60 dager.
271 lesere har svart, det er ganske bra.

Og ikke uventet så var den største andelen av lesere mellom 14 og 39 år.
Flest lesere var i 20 årene, og færest lesere var under 10 år.

Resultatene:
- 10-13år--- 12 lesere (4%)
- 14-19år--- 57 lesere (21%)
- 20-29år---99 lesere (36%)
- 30-39år---49 lesere (18%)
- 40-49år---28lesere (10%)
-Eldre enn disse--- 25 lesere (9%)
- Yngre enn disse--- 1 leser (0%)

Jeg setter veldig pris på alle som har avgitt sin stemme.

Det blir lagt ut en ny undersøkelse om en liten stund.

tirsdag 30. november 2010

Mennesket bak masken

Vi har alle en maske på, til enhver tid.
Det er sjeldent, om vi noen gang blandt andre lar denne masken falle.
Masken tilpasser vi til dem vi er med der og da.
Det er hvordan du er som person blandt andre, hvordan du vil at de skal oppfatte deg.. Men det er ikke nødvendigvis hvordan disse andre oppfatter deg, tenk på det.

Vi kan ikke være lik med alle.
Jeg kan feks ikke være i morsrollen blandt mine studievenner, eller jeg kan ikke ha kompismasken på for mine barn.
Jeg er en annen person for min mor, enn jeg er for mine næreste venner osv.
Vi har alle en maske på.

Nå har jeg fortalt litt om masken.
Jeg vil dra det lenger.

Når et mennesket har en psykisk lidelse, kan signaler man sender ut til andre bli påvirket av dette.
Jeg vet av erfaring at når man har det svært tungt, kan det være vanskelig å ta på seg den vanlige masken.
Dette kan gi et inntrykk av denne personen som ikke stemmer.
Jo, det stemmer nok i mer eller mindre grad der og da, men hva med personen, hva med mennesket som det egentlig er?
Mange vil se en person med problemer, som kanskje finner på absurde ting.
Hva med personen bak masken?
Hva med personen bak lidelsen?
Ser du den?
Eller lar du ditt syn av dette mennesket bli farget av vedkommendes lidelse/problemer?

Dette er en veldig vanskelig spørsmål, som sikkert mange må svare nei på.
Spesielt når det er første gang du treffer en person som har en psykisk lidelse liggende utenpå kroppen.
Det er lett å se det personen stråler ut.
Og hvis man da er låst til en "jeg stoler-på-første-inntrykket-mitt"tanke, så gir du ikke denne personen en sjanse.
Mange dømmer etter førsteinntrykket.
Og etter min mening så blir det så feil så feil så feil.

Det kan også være at mennesker du kjenner plutselig forandrer seg, de får gjerne en knekk, en depresjon e.l.
Og vedkommende klarer ikke skjule dette etter en stund.
Du kan oppfatte personen som tung, lei, humorløs,matt, stille, gjerne personen svinger mye i humøret, kanskje der virker som personen ikke bryr seg om noe utennom seg selv, det kan faktisk være at du oppfatter personen som hoven, høy på pæra...
Man kan oppfatte dette så forskjellig.
Lar du det farge ditt syn på personen?
Hvis du kjenner personen godt?
Hvis du kjenner personen litt?
Hvis det er en kollega/medstudent/medelev?
Hvis det er en du treffer for første gang?

Klarer du å se personen og ikke lidelsen?
Klarer du å se bak masken?
Kan du være så snill å ikke la slike ting farge ditt syn på vedkommende, i hvertfall prøve.
Dette er ikke en personlighet, det er et hinder personen det gjelder må forbi.
Kanskje er det et hinder for deg også..

Jeg tror jeg samler på hobbyer..

Jeg er veldig glad i kreative hobbyer, tydeligvis.
Nyeste i rekken nå er jo fikkling med øyer.
Jeg elsker å jobbe med øyer, enten det er å tegne, male.. Eller som her, fotomanipulasjon.

Øyer er fantastisk.

Jeg har lagt inn noen bilder nedenfor.
Øyer jeg har fikset på, øyer jeg gjerne kunne tenkt meg å hatt selv kanskje :o

Hvem liker du best av bildene?
For your eyes only

Burning inside my soul.

Eye of hope
Star gazing


Trembling of my soul


søndag 28. november 2010

Hva jeg gjorde fredag den 26.11.2010

På fredag ja, da var Evy, mamma og meg på Trond Viggo Torgersens "tenke sjæl" show i Sandnes kulturhus.
DET var bra det :D

Jeg har jo vokst opp med Trond Viggo, så det er mange gode minner.
Han hadde jo bla det fantastiske tvprogrammet "kroppen vår", og herre jøsses jeg lærte mye der.
Ingen som har sett episoden med egget og sæscellene glemmer vell den??
Fantastisk.

Bortsett fra "kroppen vår" å hadde han barnetv om Flode, hvor han sang "puss, puss så får du en suss" med virkelig innlevelse.
Nei, det er mange gode minner.
Og jammen dro han mange av de gode, gamle sangene på fredag.

Trond Viggo har jo også jobbet som barneombud i noen år.
Jeg mener det, for meg finnes det ikke en mer barnevennlig person, han oser av barnslig glede og trygghet.
Han er virkelig, og har vært et flott forbildet for barn.

Til å være "barnasmann" så ble jeg overasket over hvor mye han bannet... Jøsse salte altså, haha, det kunne han gitt.

Men jeg kunne ikke annet enn å le, det var et fantastisk show, hvor han tok for seg sin livsfilosofi.
Jeg sitter igjen med dette;
Du er bare voksen når du kan vise fram barnet inni deg, voksne som ikke kan være barnslige er kjedelige, men de er det ikke mange av, for alle er egentlig voksne barn...

torsdag 25. november 2010

Strømmen blir "alltid" dyrere om vinteren


HVer høst når det blir kaldt er det samme... Avisene er propp fulle av artikler om strøm.
Artiklene handler om at strømmen skal bli dyrere, og noen artikler handler om hvordan du skal spare strøm.. Av og til er det artikler som handler om strømprisene skal bli rekord høye, så vi må virkelig "låse" avtalene, slik at strømen ikke bli dyrere.
Også hvilke strømleverandører vi bør velge og hvilke vi ikke bør velge, renner avisene over av.

Ja, strømmen blir av og til dyrere på vinteren, men jeg føler avisene ofte driver skremselspropaganda her.
Jeg husker spesielt for fire år siden, DA var det skremmende å åpne avisene, det var ikke måte på hvor dyr strømmen skulle bli, rekordhøy var det visst.. Alle burde bytte strømleverandør, Og ALLE måtte låse prisen.
Strømmen ble ikke noe høyere enn året før, men resultatet var at mange mennesker læste strømmen, så de beatle mer over tid enn de ellers ville gjort.

Det er selvfølgelig noe som opptar mange av oss, strømprisen.
Det er nå på vinteren vi merker det, utgiften vi ellers ikke tenker over, svir gjerne ekstra i lommeboken.
Og da vil selvfølgelig mange mange bry seg om dette, og avisene får mye å skrive om.
Jeg har selv, for mange år siden vært der at jeg ikke har klart å betale strømregningen min, det var helt grusomt.
Jeg måtte gå til sosialkontoret og be om hjelp.
Alt dette har jeg fortalt om før, så det kan leses her, å være fattig i Norge, slik jeg opplevde det.
Jeg unner ingen å være der, men dessverre så er det slik at noen havner der denne tiden på året.
Artikkel på VG

onsdag 24. november 2010

Eksamen eksamen EKSAMEN

Nå om dagen går det i eksamenslesing, og KUN det!
Bildet viser alr vi har å lese til første eksamen, som er på førstkommende onsdag.
Det er mye, men jeg har endelig klart å sortere ut det aller viktigste, og laget en rekkefølge på hvordan og hva jeg skal lese.
Det hjelper på.

-Det hadde vært perfekt å vært student, hadde det ikke vært for eksamenene-, har jeg hørt.
Jeg er tilbøyelig til å være enig.

På en måte er det greit med eksamen, ingen mer forelesninger, du kan virkelig konsentrere deg om det du har lært (eller bør ha lært) til nå.
Du legger opp din egen arbeidsdag, som aller helst burde ha vært på 21timer, men så trengs det søvn.. OG mat.
Og litt sosialt er jo bra, men det får ihvertfall jeg når jeg leser, siden jeg innimellom leser med andre.

Nei, eksamen er fint det, men hellige blå banan det skal bli godt med jul, når alle eksamener er over og jeg baaare kan slappe av :)

mandag 22. november 2010

Valg som ikke er riktige, men heller ikke feil


"It's all about the choices you make.. Or don't make"
........................................................................
Livet består av valg, små valg, store valg, vanselige valg og lette valg.
Valg man tar, valg man overser, valg hvor vi egentlig ikke har noe valg, personlige valg, samvittighets valg... Og valg man vet får stor betydning for livet framover, valg det ikke er noe fasit på, som ikke er riktige, men heller ikke feil.

Det er det siste valget dette innlegget handler om.

De fleste av oss kommer oppi slike valg som det, vi vet det når vi møter dem, vi kjenner det i kroppen, i hodet, i hele oss.
Det er et valg av betydning, og det gjelder å velge riktig.
Så er problemet, det er ingen fasit, valget er personlig, men uansett hva du velger så vil det forandre livet ditt som du kjenner det fram til dette tidspunktet.
Og selv om det ikke er noe riktig og heller ikke noe feil, så kan det du velge i lengden bli feil, men det vet du ikke før du har valgt... Og du kan ikke gå tilbake på dette valget, du må leve med det.

Slike valg kaller jeg for veiskille.
Jeg har opplevd noen slike veiskiller i livet, og når jeg har møtt på veiskillet, så har jeg kjent det på kroppen.
Jeg har visst dypt inni meg at ting ikke blir som før, etter valget.

Et av disse valgene jeg tok, er noe jeg fortsatt tenker på, selv om det er mange år siden.
Uansett hva jeg valgte, hadde det blitt feil, men ingen av alternativene var riktige heller.
Jeg vet at det valget jeg tok var logisk kalkulert, og det var selvoppofrende, mener: jeg gjorde det ikke først og fremst for meg selv.
Jeg tenker mye på det, "hva om jeg hadde valgt det jeg ønsket aller mest? hva da? Hvordan hadde livet vært i dag?"
Men jeg vet at i bunn og grunn var valget, tungt som det var også riktig.
Men mest sannsynlig kommer jeg alltid til å tenke på det, valget jeg tok, og valget jeg ikke tok.

Og for dere som lurer, nei, det var aldri snakk om et abort..
Men for mange er nettopp dette et sliktt valg.

søndag 21. november 2010

Krampeangstanfall 15: En historie delt i to

DEL I: Når hjelpen ikke kommer...

Vi har alle hørt om dem, mennesker som aldri fikk hjelp.
Eller mennesker som fikk hjelp, hvor hjelpen i seg selv ikke var nok.
Når vi leser ordene "når hjelpen ikke kommer.." så tenker nok mange av oss på dem som har tatt selvmord, de fikk ikke hjelp, de fikk ikke nok hjelp, eller de ville ikke ha hjelp.
Men dette er bare en halv sannhet.
Det er mange mennesker som ikke begår selvmord, det kan hende at disse menneskene ikke tenker på selvmord, mend et kan også være at de faktisk tenker det, men aldri virkelig ønsker det nok.

Noen mennesker får aldri hjelp, selv om de trenger det.
De lever blandt oss, og de trenger oss, men klarer ikke rekke ut hånden og si "jeg trenger deg".
Kanskje vi ikke ser dem?
Eller kanskje vi er for usikre til å gjøre noe med det?
Kanskje vi tenker at de har kontrollen, eller at det vil ordne seg til slutt..
Eller kanskje vi rett og slett ikke vil trenge oss på andre menneskers liv...
Det kan være så mange grunner, og hver eneste grunn kan nok rettferdiggjøres for en selv, om det skulle gå riktig ille for dette mennesket som trenger oss.

Jeg har ikke tid.. Jeg har nok med mitt... Jeg har egne problemer å ta meg av... Jeg så ikke at vedkommende hadde problemer... Jeg innså ikke hvor alvorlig det var... Jeg ville ikke trenge meg på... Var det ikke best at vedkommende ordnet opp selv? Er vi ikke alle ansvarlige for vre egne liv? Jeg har ikke krefter til å innvolvere meg så veldig i så store problemer... Burde ikke denne personen bedt om hjelp om han trengte det?

________________________________________

Del II: Når hjelpen kommer...

Mennesker som som trenger hjelp, trenger ofte ikke så mye hjelp av akkurat deg.
Det kan hende at det er nok å spørre et enkelt spørsmål..
" Har du det bra? Egentlig?"
Det kan være nok for dette mennesket, det kan være nettopp dette denne trenger, en å snakke med, en å lette seg på.
Det kan være at dette mennesket trenger litt mer, men det er ikke så mye som skal til av deg som medmenneske.
Det kan være du trenger å ta kontroll om denne personens liv et kort lite øyeblikk.
Konfrontere personen, ta kontrollen å være med til legen å snakke for vedkommende, eller kanksje bare supplere der det trengs.
Eller kanskje denne personen trenger å høre fra deg eller andre at han bør oppsøke hjelp.
Kanskje trenger du bare å si "jeg er her for deg.."

Det er i grunnen så mye vi kan gjøre, og det krever ikke så mye av oss.
Det krever ikke så mye av oss,
men det lille det krever kan bety en stor forandring for den andres liv.....
Og egentlig, burde vi ikke alltid ha tid til å hjelpe et medmenneske?

::_______________________________________::


Mine tidligere Krampeangsanfallinnlegg:1- Angst, med et hint av paranoia2-Når psykisk blir fysisk3-Verden er farlig, livet er min fiende4-En helt vanlig hverdag5-Skjebnekveld
6-Å tørre å være seg selv7-Bekjemping av tvangstanker
8-Livsangst og dødsangst
9-Psykose10-Jeg er tom
11-Å føle seg anderledes
12-Initiativløshet og trøtthet ved depresjon13-Når det psykiske kommer i veien for det sosiale14- Hva er angst?
::____________________________________________::


Krampeangstanfall er et prosjekt som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca 6 bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/

lørdag 20. november 2010

Et innlegg om Harry Potter


Blogginnlegg om Harry Potter florer på nettet i disse dager, og jeg kaster meg på bølgen
for jeg er en svoren tilhenger av Harry Potters magiske verden, men mest av alt er det forfatteren selv, J.K Rowllings som er fantastisk.

Til dere som kun har sett filmene; LES BØKENE, og det på engelsk.
Du blir fortapt i verden som er så fantastisk, en historie og et plott som er så dypt og så gjennomtenkt, at du ikke kan la være og beundre JKR for hennes utrolige fantasi og fortellerkunst.

Filmene er OK.
Noen av dem er faktiske mer en OK, min favoritt fram til nå har vært "Harry Potter and the prisoner from Azkaban", det vil si, fram til i går.
Da så jeg den nyeste filmen i rekken, del 1 av 2 deler som den siste boken er delt opp i, og jammen er jeg glad de delte den i to.
Den filmen er fantastisk.
Den følger boken mye mer enn filmene har gjort tidliger, bortsett fra film nr 1 da, men er det så rat, den boken var på snaue 223 sider, så der var det mulig.
Den tykkeste, boken, og også den mest forvirrende filmen (for de som ikke har lest bøkene) er "HP and the order of the phoenix"... Men for meg kunne den like så godt ha vært på 20000 sider, jeg hadde gladelig lest.

Filmen "HP and the deathly Hallows" del 1" var utrolig, jeg fikk frysninger, og flere ganger fikk jeg tårer i øynene, ikke pga av hva som hendte der og da i filmen, men pga av at det minte meg om hva som kommer.
Vi er vel ikke i tvil noen av oss, Harry Potter er ikke lenger noen barneflm, Harry Potter universet forlott barnestadiet allerde i film/bok nr 2 mener jeg.
Filmen jeg så i går bar ingen preg av noen gang å ha vært myntet på barn, mend et geniale med det er jo at det faktisk har vært det.
Harry Potter har dratt med seg flere generasjoner, de som først leste boken i en alder av 10 år, når første bok kom ut, er i dag over 20 år, og for dem må det vær spesielt trist.. Eller melankolskt at historien snart slutter, den har jo preget barndommen deres.

Jeg sier det igjen, og jeg vil alltid si dette; Harry Potter er fantastiskt.
Og for dere som ikke har lest bøkene, eller ihvertfall ikke den siste boken... Gled dere.
Mest sannsynlig har dere ikke gjettet hva som kommer til å skje, plottet går så dypt og er så intrikat fantastisk at det er bare til å bøye seg i støvet for en av verdens beste forfattere, gjerne en av tidenes beste forfattere... Etter min mening, og jeg har lest myyyye.

Jeg får frysninger av tanken på hva som kommer.

Artikkel på VG

torsdag 18. november 2010

Psykiske lidelser, fortsatt tabu?

(Neders er det en del nyttige linker som omhandler temaet, innlegg jeg har skrevet før)

:::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

Hele barndommen, og hele ungdomstiden, slet jeg med tanker, følelser og også handlinger som følge av dette.
Jeg klarte aldri tilpasse meg, livet, vil jeg si.
Jeg hørte ikke hjemme.
Alle andre rundt meg sang i dur, mens jeg sang i mol, og når jeg endelig sang i dur.. Så sang andre i mol.
Jeg skjønte aldri hvorfor?
Hvorfor kunne jeg ikke føle at jeg hørte hjemme?
Hvorfor kunne jeg ikke føle glede ved å vær sammen med andre, og hvorfor måtte det å være sammen med andre få meg til å føle meg så beklemt?
Det va som om jeg manglet noen koder, som alle andre hadde, og som trengtes ikke bare blandt andre, men i det hele tatt.
Jeg følte meg isolert i en bobble, hvor ingenting virkelig nådde inn, og jeg nådde heller aldri skikkelig ut.

Når jeg ser tilbake på oppveksten min, og meg som ung voksen, så ser jeg tydelig at jeg trengte hjelp.
Men hvordan ken en få hjelp når en selv ikke vet at en trenger det?
Jeg trodde jeg var sånn som person.
DET var min personlighet, mørk og dyster.
Men jeg er ikke sånn.
Jeg er fjollete og livlig, langt ifra den personen jeg trodde jeg var.

Jeg snakket aldri med noen om dette.
Det ble aldri snakket om hjemme.
Det var ingen info om dette på skolen, aldri.
Men det ble snakket om, hvisket om... De galne.
De som var innesperret, de som var gal, de det hadde rablet for, de som ikke var som andre.

Hadde det bar vært noe info, noe informasjon overhodet på skolene jeg gikk på.
Hadde vi lært og blitt fortalt om disse tingene, så hadde jeg gjerne skjønt tidligere at jeg trengte hjelp.
Jeg trengte å lufte tankene mine, uten å bli sett rart på, ja, jeg trengte faktisk også medisinering.
Men ingenting av dette visste jeg, og sannsynligvis ikke andre rundt meg heller.
Jeg syns det er ganske så alvorlig at det ikke blir satt fokus på dette i oppveksten.
Tenk på alle de andre som kunne fått hjelp tidligere, før det utviklet seg til å bli så veldig alvorlig, før de ble selvskadere.. Før de tok selvmord.

Det er ikke lett å strekke ut en hånd å be om hjelp, når vi ikke vet selv at vi trenger hjelp.


Jeg skjønte først i 20års alderen at alt ikke var som det skulle.
Og det skjønte jeg etter å ha snakket med ei godt voksen dame, som selv hadde problemer og som gikk til psykolog.
Aldri før hadde tanken slått meg, fordi jeg hadde aldri drømt om at det jeg følte på var angst og depresjon.
Nei, jeg var sånn jeg. Jeg hadde jo alltid trodd det.

Etter det fant jeg ut, på egenhånd at jeg skulle oppsøke psykolog.
Og ballen rullet, det tok tid å komme inn til psykolog.
Jeg måtte gå gjennom fastlegen min, og han spurte om jeg ikke ville snakke med ham heller.
Hvorfor skulle jeg det? Nei, han tenkte at jeg ikke skulle få et slikt stempel på meg.. Hva for et stempel??

Da jeg fortalte om planene mine til min mor, så reagerte hun anderledes enn jeg hadde ventet, hun var jo den som alltid hadde støttet meg, gjennom tykt og tynt.
Hun ble forferdet!
Hun sa at jeg ikke måtte snakke om dette til noen, og aller minst nevne det til resten av familien.
Jeg reagerte med sinne, jeg kokte innvendig.
HVORFOR?!
Nei huff, andre kunnejo tro at jeg var gal....

Siden den dagen har jeg alltid kjempet for meg selv, for andre som lider av psykiske problemer.
Jeg er åpen, jeg er ærlig, blodærlig.
Jeg snakker åpent om det og legger ikke skjul på noe når det gjelder mine psykiske problemer.
Det er ikke noe å skjuile, det er ikke jeg som må tilpasse meg omverden lenger, det er andre som må akseptere at vi ikke alle kan være like.
Mennesker må akseptere at det finnes problemer som ikke kan syns på kroppen, men som kan være vell så vonde som kroppslige smerter, om ikke verre.
Nettopp pga andre menneskers reaksjoner.

Noen vil ikke snakke om sine psykiske problemer, mye pga at de ikke ønsker å blir stemplet, de vil bli akseptert og sett på som alle andre.
Det må de få lov til, det er ikke lett å stå opp og snakke høyt om disse tingene, ihvertfall ikke i begynnelsen, en må regne med, en må ALLTID regne med at noen ser rart på deg, og at andre snakker om deg bak ryggen din.
Men det er greit, så lenge det gjelder meg selv.

Jeg snakker høyt om det, jeg deler, jeg deler det meste, og jeg forklarer, jeg VIL at mennesker skal se meg, for den jeg er, ikke for den masken jeg kan ta på meg om jeg vil.
Da gjør jeg ikke noe annet enn å akseptere livet som det var da jeg vokste opp.
I skjul.

I vår moderne verden, er det dessverre enda tabubelagt, det å ha psykiske lidelser.
Ikke så mye nå som før selvfølgelig, men enda lider mange under dette.
Og de har lidd nok.
_______________________________________________
Jeg har skrevet endel blogginnlegg om omhandler disse tingene, jeg legger ved link til dem..
Ellers alle krampeangsanfallinnlegg, det er mye bra informasjon i dem;

onsdag 17. november 2010

Det er så lett å dømme...

Det er så innmari lett for oss å dømme andre mennsker.
Dømme utfra hva de sier og hva de gjør, og når vi bare får vite en bitte liten flik av en historie via media, ja så vil mange mennesker lage seg opp tanker og meninger rundt dette.

Virkeligheten er aldri slik den blir framstilt i media, det er bare en liten bit vi får se.
Og det innblikket vi får, farges av våre egne tanker om saken.
Jeg skal prøve å forklare dette enkelt.

Det har vært en sak oppe i media, om en mann som har ligget død i hjemmet sitt i 2 år.
Det viser seg 3 år er mer korekt.
Vi reagerer på dette, klart vi gjør, det er jo helt forferdelig at et menneske kan ligge død så lenge uten at det blir slått alarm noe sted.
Så kommer det fram, mannen hadde familie, nær familie, som vi ser det, han hadde barn.
Og barna selvfølgelig ikke vært klar over at faren har vært dø i tre år.
Dette er det vi har fått vite gjennom media, dette bygger vi våre tanker på, det sammen med vår oppfatning av verden.

"Dette må jo være kalde mennesker, som ikke har brydd seg med å ta kontakt med faren sin".
"Hvor ensom har ikke den avdøde vært, når ingen tar kontakt med ham?"
osv....

Saken er at vi vet ikke noe om noe som helst om denne situasjonen.
At mannen har ligget død lenge, er tragisk, men kan virkelig barna hans bli skyldige i at han ikke ble funnet før?
Vi vet ingenting om saken, sansynnligvis er det mye konflikter i familien som har gjort at de ikke har hatt kontakt på lenge.
Det kom også fram nyig, "mannens levesett var uroenelig med familielivet".
Noe særlig mer får vi ikke vite.
Noen vil nok bygge videre på dette, at barna skulle ha tatt kontakt, det var tross alt faren, hva med barnebarna osv...
Hva om mannne aldeles ikke ønsket kontakt?
Hva om han var en virkelig enstøing?
Har familien noe som helst skyld i dette?
Hva om de faktisk har prøvd å ringe noen ganger, men ikke fått svar.
Kanksje de ikke tenkte over dette?

Det er mye man lurer på i en slik sak.
Og det er lett å døme menneskene som er innvolvert.
Men det blir så feil.
Artikkel på VG.

tirsdag 16. november 2010

Når jeg ikke er jeg lenger, men vi.


Mange opplever det, gjerne de fleste av oss, vi treffer en vi har lyst å dele livet med.
Og klakk, jeg blir til vi.
Vi, et par.
Det er noe rart med det, jeg er ikke lenger jeg, men det er vi.
Bokstavlig talt.
De fleste av oss tenker ikke over dette, men vi burde.
Noen er mer "vi" enn andre, noen er fortsatt seg selv, mens noen mister seg selv totalt, jeg som person forsvinner og blir erstattet med vi, oss, du og jeg, et par.

Hvis du ikke er med på hva jeg skriver, så skal jeg forklare.
Mange når de går inn i et forhold, og etter det jeg har erfart, så gjelder dette mest hunkjønnet av paret, mister sin ege identitet som de fram til da kjenner den, og blir til vi, oss.
"Vi blir med på kino", "vi liker ikke det", "vi syns det er teit", "nei, vi slanker oss", "vi skal ha besøk i kveld", "vi har planer for helgen".
Det mange ikke tenker over, er at de på et blunk tar fra den andre identiteten som han/hun kjenner det, samtidig som deres egen.
Noen syns detter er helt flott og tenker ikke over det, noen liker det nok, det å være et VI, men det er faktisk en del der ute som aldeles IKKE syns det er greit.

Jeg har snakket med en del menn som har reagert ganske kraftig på dette, at med en gang de har kommet inn i et forhold, så mister de mye av selvbestemmelsesretten over sine egne handlinger, sin egen fritid og sine egne meninger.
Selvfølgelig gjelder ikke dette alle parforhold, men mange.
Selv om dere er et par, så er det greit å høre med den andre om det er greit før dere bruker "vi".
Altså, høre med den andre parten før dere aksepterer å gå på besøk til noen, eller før dere skal på kino, før du forteller hvem du heier på i skal vi danse osv....

De som bruker vi istedet for jeg, tenker gjerne ikke over det, kanskje i begynnelsen av forholdet, men så blir det en vane, og den andre har gjerne ikke sagt noe om det.
Men det hender faktisk at den andre gremmes over dette i skjul, men har ikke villet sagt noe tildlig i forholdet, og seinere blir det på en måte for seint.

Selv om en blir et par, så er det fortsatt to personer, med meninger og følelser, og uansett hvor bra en har det i forholdet, så er det fortsatt to personer.

mandag 15. november 2010

Hva med en ny hårfarge? Lilla? Grønn?

Jeg er jo som de fleste vet, veldig fornøyd mer den røde hårfargen, men har vurdert å skjifte den ut.
Spørsmålet er bare hva slags farge skal det bli i så fall?
Jeg syns det er vanskelig..... Men noe brunt eller blondt kommer ikke på tale, og jeg er forbi emosvart hår (sier hun med den altfor røde håret..).

Jeg har ihvertfall lekt meg litt på dataen i dag, og det var ganske spennende, mildt sagt.
Så under har jeg lagt ut noen av bildene jeg laget.
Jeg tror jeg kunne gått for noen av de fargene, den første lillarosa og den tyrkise var bare snasne!
Det aller første bildet her var det jeg jobbet mest med, det er mange lag på lag for å få det som det ble.
Det er ikke bare håret som er blitt forandret på, men sminken og pynten i håret.
Sminken var før tyrkis, nå lagde jeg den rosa med litt blått, syns det var hot..
Og pynten i håret var også tyrkis.
Jeg må faktisk innrømme at jeg syns jeg så ganske så nusseligvakker ut.

Vell, jeg ble jo litt veldig blek med denne fargen da.
Følte at jeg lignet en havfrue eller noe, jeg vet ikke... Men jeg lagde den etterhvert litt mørkere.
Resultatet er under.
Med det mørkegrønne håret fikk jeg assosiasjoner til et skogstroll, i bestefall ei skogsnymfe.
Men jeg syns iekke det så ikke ut.
Jeg må si at jeg faktisk foretrakk den mørke framfor den lyse grønne her, den lyse ble så intens.
Her har du fargen min vet du.
Tyrkis hår har jeg hatt lyst på i minst 10 år, men jeg har aldri tatt skritte ut å starte den omfattende prosessen det ville vært å fått mitt hår den fargen.
Jeg liker det, selv om jeg ble litt fargefattig i ansiktet.

Til slutt, søstrene :)
Det ble ikke super bra resultat, men morsomt var det lell!
Har foresten brukt picnic.com for å få de sprelske fargene. (picnic har la ned i 2012..Bare til opplysning).

søndag 14. november 2010

Krampeangstanfall 14: Hva er angst?




angst -en sterk uro el. frykt: gripes av, føle angst for noe / dødelig angst / angst og beven Synonymer: beklemthet, bekymring, beven, engstelse, fobi, lampefeber, nervøsitet, panikk, pine, redsel, skrekk, sky, uro

Norsk-engelsk-angst subst.malarm, anxiety, fear, anguish (psykologi), angst (eksistensialistisk, psykologi) angst og beven- fear and trembling
få angst -be filled with fear



Angst Angst er en ubehagelig følelse av å være redd og anspent. Andre tegn er hjertebank, at det kan kjennes trangt i halsen, problemer med å puste, svette, skjelving, kraftløshet og uro i magen.
Er det riktig ille, kan man få panikk, være livredd og ha dødsangst hvis angsten ikke snart gir seg.

Hva er en fobi? Av og til kommer angsten i spesielle situasjoner som i en heis eller i et fly slik at en unngår slike situasjoner.
Slik angst kaller vi en fobi. På folkemunne sier vi heisskrekk og flyskrekk.

Hva kommer angsten av? På samme måte som smerte er et signal om at noe er galt i kroppen, er angst et signal om at noe i sjelen er i ubalanse, noe vi ikke vet hva er.
I motsetning til redsel hvor vi frykter noe som påviselig er farlig, er angst oftest ubestemt eller knyttet til ting eller situasjoner som en ikke synes det er noen grunn til å være redd for.




Er angst farlig? Angsten i seg selv er ikke farlig, men den kan være et tegn på at sjelen reagerer på motstridende behov og ønsker som vi ikke er oss bevisst.
Noen ganger kan psykiatere og psykologer hjelpe med å finne ut av hva denne konflikten består i, og dermed kanskje få løst den. I andre tilfelle kan det være mer hensiktsmessig å lære teknikker som gjør at man mestrer angsten bedre.

Ved angstanfall begynner noen mennesker å puste så raskt og dypt at de tømmer ut for mye kulldioksyd fra lungene sine. Da blir man uvel og svimmel - oftest med følelse av å skulle besvime og får prikking og nummenhet i fingre og hender.
Dersom man besvimer, retter tilstanden seg av seg selv. Ellers kan man enkeltbehandle dette med å puste i en pose eller bare forme hendene som en kopp foran nese og munn.

Hva kan jeg selv gjøre for å lindre angsten? Du kan trene deg opp i avspenningsøvelser. Du kan forsøke å tenke gjennom situasjonen og se om du kjenner igjen hva du før har gjort for å få angsten til å gi seg.
Angstdempende medisiner kan være til god hjelp i akutte situasjoner. Mange av dem er vanedannende. Man bør derfor helst unngå å bruke dem daglig. Prøv heller å jobbe med angsten.


Når bør jeg søke hjelp? De fleste har ved en eller flere anledninger opplevd angst. Først når angsten blir så sterk at den begrenser og hindrer en i å utføre vanlige oppgaver, er det grunn til å søke hjelp hos psykolog eller psykiater.
Mange steder er det også organisert selvhjelpsgrupper der mennesker som opplever angst kommer sammen og støtter og hjelper hverandre.

(Hentet fra helsenett.no)
_____________________________________________

Mine tidligere Krampeangsanfallinnlegg:
1- Angst, med et hint av paranoia 2-Når psykisk blir fysisk 3-Verden er farlig, livet er min fiende 4-En helt vanlig hverdag 5-Skjebnekveld 6-Å tørre å være seg selv 7-Bekjemping av tvangstanker 8-Livsangst og dødsangst 9-Psykose
10-Jeg er tom 11-Å føle seg anderledes 12-Initiativløshet og trøtthet ved depresjon 13-Når det psykiske kommer i veien for det sosiale
_________________________________________________


Krampeangstanfall er et prosjekt som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca 6 bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/