søndag 10. oktober 2010

Krampeangstanfall 9: Psykose

Jeg lå i sengen, jeg hadde akkurat lagt meg for kvelden.
Jeg skulle ønske jeg hadde fått noe å sove på, for jeg hadde store problemer med å sovne.
Har alltid hatt det, men nå var det ekstar vannskelig.
Kan være på grunn av alle tanken som hele tiden svirret i hodet.
Ubehagelige tanker, vonde tanker, tanker jeg ikke ville tenke på, men når jeg lå i sengen for å sove så klarte jeg ikke å tvinge dem bort.
Uansett hvor mye jeg prøvde å fokusere på andre ting.
Jeg følte meg kvalm, og jeg følte meg redd.

Jeg slokket lyset og gnurte meg ekstragodt ned i puten, jeg skulle ihvertfall gjøre et forsøk på å sove.
Søvn er og blir den beste medisin for meg, og i min uvirkelige virkelighet så klarte jeg faktisk å inne det sanne i det.

Da jeg lå der med hodet på puten sa føltes det som om noe ikke stemte.
Det føltes som om det var noen i rommet.
Hjerte begynte å slå raskere, jeg kjente det som en redd fuglunge mot brystkassen.
Jeg hørte faktisk blodet pumpe i hodet, DUNK DUNK dunk...
Å være redd når du skal sove er aldri bra, da kommer det i hvertfall mange rare tanker inn i hodet, og om du klarer å sovne så følger tankene med inn søvnen, inn i drømmene og sauser til noen utrolige mareritt så du våkner svett og hylende mitt på natten.

Jeg pinnholdt på dyna og pustet såvidt.
Jeg hørte skritt.
De kom mot meg.
Gud hvor redd jeg var!
Hvem var dette? Og hvordan hadde denne kommet seg inn?
Jeg hadde jo låst døren til rommet når jeg kom inn, og det var ingen steder noen kunne hjemme seg.. Kankjse var det ingen person heller?
Jeg lå der, stiv av skrekk og pinnholdt i dynen og jeg er sikker på at jeg holdt pusten.
Hjertet dundret som aldri før.
Jo, det var skritt, og de nærmet seg.
Det hørtes ikke ut som om det var en tung person, skrittene var ganske lette, nesten dansende.

Jeg kjente at øynene nesten poppet ut av skallen så vid åpne var de.
Jeg prøvde desperat å se i mørke.
Men det var og ble svart rundt meg.

Plutselig kjente jeg et hardt røsk under hodet mitt..Og puten forsvant ut under meg.
Hodet klasket hardt mot madrassen.
Hadde det hatt noen nytte for seg så skulle jeg hylt, skreket av full hals.. Men det hadde nok ikke hatt noen nyte.
Hadde noen hørt meg så hadde jeg nok bare blitt dopet ned, for jeg var jo gal.
De hadde aldri trodd meg, det vet jeg.

Jeg turde ikke strekke ut hånden for å slå på nattbordlampen, jeg var så redd, redd at noen ville ta tak i hånden min, i armen min, dra meg ut på gulvet. Redd, i det heletatt redd.
Jeg gjemte meg under dynen.
Jeg kjente at luften ble dårligere og dårligere, men det betydde ikke noe.
Det var her det var tryggest, under dyna vard et alltid trygt.
Jeg kneip øynene igjen, her var det ikke noe å se uansett, det var bare meg og dyne rundt...

________________________________________________________

Denne hendelsen var ekstremt ekkel, den føltes så virkelig.
Jeg var ikke i noen som helst rett før søvnfase så jeg drømte ikke heller.
Når jeg våknet neste morgen, for jeg sovnet til slutt, så lå puten midt på gulvet, langt borte fra sengen.

Jeg hadde noen slike opplevelser den gang da jeg lå på psykiatrisk.
Jeg var til tider ganske psykostisk, og det er forferdelig, jeg var så redd for det opplevdes så virkelig.
Noen vil kanskje si at når du er så langt nede så åpner du opp for onde ånder eller spøkelser, rett å slett konatkt fra den andre siden, fordi du har ingen barierer.
Folk kan tror hva de vil.
For meg var det ihvertfall ikke det.
Dette har faktisk forfulgt meg siden.
Ikke denne hendelsen, men redselen for å se noe når jeg skal sove.
Redselen for igjen å bli psykotisk.
Men all fornuft sier meg at jeg ikke trenger å være redd for det, for den gang så var jeg så langt nede som jeg aldri har vært før.
Jeg har aldri før eller siden hatt psykotiske tendenser, så all fornuft sier meg at jeg ikke har noe å være redd for.
Men jeg er mørkredd, jeg er redd forå oppleve noe lignende, for å høre noe, for se noe..
For da vet jeg sikkert at det har rablet for meg, igjen.

___________________________________________________



Krampeangstanfall er et prosjekt som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://bildertilsalg.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://flyingdaisy.blogg.no/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/
http://pandapoker.blogg.no/
http://ulykkerkommersjeldentalene.blogg.no/
http://rabarbrabrakadabra.blogspot.com/

1 kommentar:

  1. For en ekkel opplevelse. Jeg har spesielt angst når jeg skal legge meg om kvelden. Lurer på hvorfor. Interessant det med puten, da.

    SvarSlett

Det er veldig kjekt med kommentarer, men legger du inn en melding som er virkelig stygg, så vil den bli slettet.