Det er dagen før nyttår, og alt står på hodet

Nå er det en stund siden jeg har skrevet her, og som alltid, det er mange grunner til det.

Jeg skriver jo om tanker, opplevelser, dype ting og det som opptar meg.

Mye av det som opptar meg mest om dagen, er ting jeg ikke uten videre kan dele, og da blir det vanskelig å skrive, for det er jo det hodet kverner rundt.

Men jeg kan skrive en oppdatering, trossa alt.

Jeg skal ikke igjen nevne at det har vært en hektisk høst, men der gjorde jeg det visst for det, ups..

Mye har skjedd, men mye skjer alltid.

Jeg har faktisk klart å fullføre begge praksisperiodene denne høsten, det stod hardt, og om jeg kan si det selv er det en bragd jeg er stolt av.

Praksis i seg selv er ikke vanskelig, det er når det blir krydret med alle de andre problemene som stjeler oppmerksomhet og fokus.

Men dette var ikke egentlig nytt.

Jeg har bestått begge praksiser... jej!

Og ja, jeg har tatt en eksamen også, jeg hadde ikke trengt å ta den, men jeg ønsket å bedre karakteren, og jeg føler selv det gikk enormt bra, så jeg er veldig fornøyd at jeg fikk til det også.

Det var dagen etter siste dag i praksis, så det har gått i et.

19 desember overtok vi huset.

20 desember flyttet vi inn.

Alt står på hodet. Bilde over viser at sofaen er kommet på plass, men at bord mangler... Det kommer, om to måneder... Det meste er bestilt og betalt, men det tar tid å lage å frakte osv..

Nå i romjulen leser jeg til eksamen, eksamen skal være 4 januar, og alt lesestoff er nytt for meg.

Jeg har ikke hatt tanker og hode til å ha mulighet til å ha lest i høst.

Det har ikke gått, og jeg måtte sette det til sides for å konsentrere meg om praksis og bli ferdig med de skriftlige oppgavene.

Det ble jo ikke bedre i høst av at laptoppen min krasjet og alle oppgaver gikk tapt dagen før de skulle leveres, 9 ukers arbeid borte på 2 sekund. Lang historie kort, nei, det gikk ikke ann å hente ut informasjon av laptoppen. Jeg måtte begynne på nytt.

Jeg må si frustrasjonen over alt som hadde skjedd toppet seg der og da og alt jeg klarte å gjøre var å gråte i frustrasjon.

Men det varte ikke lenge, halvtime etter hadde jeg ordnet meg ny laptopp (altså den gamlegamle) og begynte å skrive oppgaver.

Det ble en stille og rolig julefeiring, og det passet oss helt utmerket. Lillegull Julian tror jeg aldri jeg har sett så glad som under feiringen, han var bare helt eksemplarisk og herlig.

Men det har ikke vært mye tid til jul for oss, men vi tar det igjen neste år. Og det er ikke et savn, fordi jeg har så mye annet som trenger oppmerksomhet.

Nå sitter jeg og leser, prøver å få kontroll på 1300 sider med nytt stoff.

Jeg vet jeg kunne sykemeldt meg til denne, og kanskje jeg burde? Jeg har mer enn nok god grunn til det, men jeg vil egentlig mest bare bli ferdig.

For skal jeg ta den seinere, blir det midt oppi andre eksamener og bacheloren, neineinei, jeg ønsker å konsentrer meg om en ting om gangen.

Og vil du noe nok, så får du det til. Så lenge det er innen rimelighetens grenser.

Så nå ønsker jeg meg selv happy reading"

Julestress, eller enkelt og greit stress?

Jeg ser at mennesker rundt meg er i julestress, jeg er bare i vanlig stress.
Julestress, har ikke tid til det, det har blitt en pakke her og der, og jammen blir jeg ferdig jeg også.
MEn jeg svaner å lage julekaker, ha julekos, ha gløggkvelder, pynte til jul og alt "julestress" som følger med når det er juletider.

Men alt det betyr så lite akkurat nå, julekvelden blir nok fantastisk selv om julekort ikke er blitt laget og julenksten kommer fra nærmeste konditor. Julepakkene havner under treet, der vi skal feire jul, hos svigermor, og gløggen kan nytes julekvelden.
JEg har ingen som helst bekymringer for at julen ikke skal bli fin, julen blir fin uansett, såpass har jeg lært, for det avhenger ikke hvor mye du forbereder til jul, det avhenger av menneskene rundt deg og det gode humøret de tar med seg til julefeiringen, det handler om giverglede, og fantastisk god mat, det handler om julesanger til ørene blir numne av den juletrall, det handler om nærhet til de du er glad i, og det handler om glede.
Ihvertfall gjør min jul det.

SÅ, om julestemningen ikke akkurat er på topp for meg 1 uke før jul, så er jeg bekymringsfri, ihvertfall til den biten.
Julegleden kommer på juledagen når alle glade julefjes blander seg til juletrall og nydelige juledufter :)

Glatt føre..Front mot front.

Ja, så var det den tiden, snøen kom, det var mandag morgen, morgenrushet var et faktum og alle biler (sjåfører) prøvde så godt de kunne å kjøre sakte og forsiktig.

Jeg var på vei til jobb, kjørte 40 i 50 sone, for jeg syns det var himla glatt, selv om jeg hadde gode vinterdekk på. Plutselig ser jeg en bil i motsatt felt som ser ut som han har tenkt å kjøre forbi bilen foran ham. Nei nei tenker jeg, klart han ikke kan gjøre det, det er jo masse trafikk i motgående felt og jeg var altfor nær til at det var lurt.
Jeg skjønte fort at han hadde mistet kontrollen på bilen og skjeinet rett mot meg.
Jeg bremset, men det var ikke sjans, det eneste jeg kunne gjøre var å sette meg godt til rette i sete og tenke hvordan det var best å møte denne bilen.
Av erfaring vet jeg at det ikke er lurt å svinge, mest sannsynlig ville jeg selv rent rett over i møtende trafikk etter sammenstøtet, så front mot front ble det, eller han traff med høyre hjørne, jeg med front. Det gikk veldig godt med oss, ikke en liten skade i lillefingen en gang. Kontrolert ukontrolert.
Det var ikke mye skade på hans bil, men min var ikke kjørbar.
Falcken kom og hjelp meg til verkstedet som var 300 meter lengre ned i gaten og jeg fikk en snerten liten leiebil.
Takk store alpakka for god bilforsikring som gjør at jeg har leiebil i 31 dager.

Det viste seg at vi var de første til å krasje på glatten den mandags morgenen, og jeg var først i køen.
Flaks i uflaks... Eller noe sånt.
Bilen ble ikke kondemnert, som verkstedsmannen først antok, men skadene på bilen kom på rundt 100000,--

Det bor en baby i magen

Alle gode ting er tre?

I dag er jeg 13 og 2 dager ut i svangerskapet og den lille krabaten på bildet ble avbildet på torsdag 1/12, hvor jeg fikk bekreftet at termin jeg hadde regnet meg fram til og termin legen fant, var identisk.

Altså 10 juni 2012.

Dette kalles nøye planleggning, da jeg er ferdig med skolen 31 mai, da er det siste dag av valgfri praksis, skoleavsluttningen blir holdt 1 juni.

Og ja, babyen ER nøye planlagt, vi hadde bare ikke regnet med at det skulle klaffe på første forsøk, noe som er veldig kjekt.

Det er mye jge/vi måtte ta hensyn til i planleggningen, når passet det aller best med nr3?

For at jeg skulle ha 3 barn var aldri noe spørsmål for meg, jeg visste når jeg gikk gravid med nr2 at jeg ikke var ferdig, nå føles det som om det er siste gang jeg går grevid, og det er ganske herlig å vite det.

Men man vet aldri, mye kan selvfølgelig skje, og man kan sjeldent si aldri, det har jeg lært.

Ihvertfall det vi måtte ta hensyn til var min første sønns alder, han er 14 år nå, jeg ønsket at han ikke skulle være for gammel den dagen han skulle få et nytt søsken. Samme gjalt andremann, han bli 4 når 3djemann kommer, det er en fin aldersforskjell.

Så var det min alder, jeg blir 33 år og kjenner at det passer nå, jeg ønsker ikke å være den eldste moren i klassen til barnet mitt. Og jeg ønsker å jobbe, og konsentrere meg om det, jeg har jo planer om å ta videreutdanning om en stund også :)

Og jeg er jo ferdig til sommeren med sykepleieutdanning og kjenner at det skal bli herlig å ha litt "fri" etter det, jeg er ganske sliten nå.

Så alt i alt så er det nå det passer.

Men hadde jeg visst alle de uforutsette tingene som skulle hende denne høsten, hadde jeg nok tenkt meg om to og tre ganger på om dette var lurt.

Men slik er det ALLTID, det er de uforutsette tingene som kan gkøre det vanskelig.

Jeg hadde regnet med at jeg skulle bli dårlig, det var med i planen, men jeg vistte ikke at jeg skulle bli så dårlig som jeg faktisk er. Nesten siden jeg fant ut at jeg var gravid i septmeber, har jeg vært dårlig, og jeg har kastet opp flere ganger til dagen, noe jeg bare har gjort sånn av og til i mine forrige svangerskap.

Men jeg har funnet en rytme i oppkastsekvensene også, det er alltid mellom 10-12 på dagen, og 22-24 om kvelden (som regel), og da går det ann å planlegge dagen... Litt.

Så er det astmaen min som er helt på tur om dagen, og siden jeg er gravid kan jeg ikke ta all medisin som finnes på markede, mye astmamedisin er forsterskadelig, og det er selvfølgelig den medisinen som hjelper på min astma.

Det er ganske frustrerende.

Så jeg lever på minimum av luft nå og dette gjør meg veldig sliten, det sier seg selv at jeg blir veldig trøtt når ikke kroppen får optimalt med oksygen. Men jeg klarer meg, og i morgen skal jeg til lungespesialist for å bli satt på andre medisiner. Siden jeg er over 12 uker nå og babyen er over den mest kritiske fasen, mener legen at NÅ må jeg settes på noe sterkere medisiner, sånn at jeg kan fungere, og viktigere, at jeg ikke får så store anfall at det blir en fare for liv, for begge.

Jeg skulle ønske at dette kunne vært et udelt lykkelig innlegg, men det er ikke det.

Misforstå rett, jeg er overlykkelig for å være gravid og gleder meg som bare det til å strutte med mage og fødsel osv, ja jeg gleder meg masse til fødsel, det er jo noe av det største en kan oppleve.

Men det som er så vondt oppi alt dette er alt det som har plaget hele høsten, jeg har nevnt litt om sykdom, men det er ikke bare det, vi har det ganske vanskelig i familien om dagen, noe som er bgunnlaget for mye av det vonde som skjer rundt meg og med meg.

Og når jeg er så sliten av alt, så er skolen vanskelig å mestre om dagen, alt er et salig rot, og jeg må holde tungen rett i munnen, hver dag, for å komme meg gjennom hverdagen.

Jeg orker overhodet ikke være sosial, jeg klarer ikke snakke i telefonen en gang, det krever så mye av meg, en sånn en liten ting.. Jeg jobber inntenst med meg selv, hver dag, for å mestre hverdagen som student, som tobarnmor, som student i praksis, som samboer... Som venn, som barnebarn til syke besteforeldre, som gravid, som syk, som deprimert, som en person med konstant dårlig samvittighet for ting jeg gjør, men mest for de ting jeg ikke gjør, de ting jeg ikke makter.

Mn jeg er gravid, det er et stort lyspunkt i alt det mørke, og jeg gleder meg hver dag over dette.