En telefonsamtale og et brev, som forandret alt.

Jeg har opplevd mye vondt, noe av det har satt dype spor,både i meg og i andre.
Men få ting har vært så livsomveltende som det jeg nå skal skrive om. Jeg forteller bar litt, det er ikke rom og tid for å fortelle alt.
Det er to forskjellige hendelser, med nesten 10 år i mellom dem, men begge har på en måte vært like vonde og like altoppslukende.

Det ene begynte med en telefonsamtale,
den andre begynte med et brev.

Telefonsamtalen var av det slaget du frykter.
Beskjeden som får deg til å ønske at du kan skru tiden tilbake, virkelig.
Beskjeden er av en sånn karakter, at du ikke klarer å ta den fulle og hele meningen inn over deg, og det ender med at du ikke klarer å tro det,og innbiller deg at det bare er en drøm.
Men det var ikke en drøm, det var hard virkelighet.
Det var mamma som ringte og fortalte at pappa hadde fått hjerneslag, i en alder av 50 år.
Da telefonen ringte den morgenen, følte jeg at jeg visste før jeg svarte, at livet ville bli forandret for evig og alltid, men det kan være at hukommelsen min er feil.
Det kan være at minnene blir farget av alt jeg vet, alt vi gikk gjennom.
Selvfølgelig ble livet snudd på hodet.
Vi ventet at han skulle dø når som helst, men han gjorde ikke det.
Men han kommer aldri til å bli som han var.
Jeg har skrevet om akkurat dette tidligere, ganske sårt og ganske ærlig... Hvis du vil kan du lese det HER

Brevet fikk jeg for to år siden.
Jeg kommer aldri til å glemme suget i magen, da jeg tok imot det av søsteren min.
Det var et håndskrevet og langt brev.
Hun gikk ut på terrassen og ventet mens jeg leste det.
Allerede da jeg åpnet det, begynte jeg å gråte.
Jeg var ikke helt sikker på hva som ville stå der, men jeg skjønte at det var noe alvorlig, jeg merket det på min søsters holdning, og hennes uvanlige taushet da hun kom bort.

Allerede ved første linje falt tårene tungt, da hadde jeg skjønt hva det gjaldt.
Etter å ha lest brevet, ble hendene med brevet liggende i fanget, mens jeg hulkegråt.
Nesten som om noen hadde dødd, men slik føltes det.
Noe var forbi, en trygghet var vekke, og framfor meg stod noe ukjent, men det føltes så farlig.
Jeg hadde mistet noe, eller jeg var i ferd med å miste noe.
Og det var ikke noe jeg kunne gjøre for å stanse det.
For mange vil nok innholdet i brevet virke veldig uskyldig, ihvertfall i forhold til reaksjonen min.
Men ting er ikke alltid hva de virker til å være, ting er langt i fra så enkelt at det er svart og hvit.

Mins søster opplyste i brevet at hun og hennes familie med mann og tre barn skulle flytte til Thailand for noen år.
Det var så mye som var feil for meg med akkurat det.
Den vonde magefølelsen  var en ting, en følelse som aldri har forsvunnet.
Men vissheten om en enorm forandring, og følelsen av å miste min søster var overveldende.
Det føltes som begynnelsen på noe vondt.

Det har vært mye vondt i de to årene de har bodd der nede.
Og det er ikke uten grunn at nettopp denne hendelsen, nettopp dette brevet, er det som stikker seg ut for meg. Jeg kan og vil ikke gå i detaljer, det blir for mye og det blir feil, da det blir min side av det. Det er altfor mange sider i denne saken, det gjelder for mange mennesker og det er for mye følelser knyttet til det til at det blir riktig av meg å skrive mer om det.
Men dette er ihvertfall grunnen til at det siste året har vært så vondt, det er grunnen til alle nedturene mine, og den veldig delte lykken jeg føler nå som jeg nettopp har fått mitt tredje barn.

Jeg skulle ønske jeg kunne skru tiden tilbake. Da skulle jeg klemt min søster og aldri sluppet.