Den tiden hvor det bare skyller over meg hva som skjedde med pappa.
Det er bare blitt en del av hverdagen, denne kalddusjen av virkelighet.
Den første tiden var det alt jeg tenkte på,
det første jeg tenkte på om morgenen, det siste jeg tenkte på om kvelden.
Det ble mange søvnløse netter, de fleste for å være eksakt.
Det er fortsatt søvnløse netter, pga en dyp uro i kroppen og tanker som tar vendinger jeg ikke helt vil være med på.
Men som for alle som opplever det smertefulle og uvirkelige med døden, så er det gått fra å være det første jeg tenker på om dagen, til å bli det andre, for så nå, å bare være en del av dagen.
Det er så uvirkelig og smertefullt, ikke så mye det at han er borte, det aksepterer jeg som en del av livet, selv om det urettferdige med det hele har vært en indre kamp.
Det er ikke urettferdig at han døde, vi skal alle dø.
Det jeg mener med urettferdig, er hvor vondt han hadde det, hvor ensom han var de siste årene av livet.
Hvor ensom han var, forstod vi ikke før etter han var dø, og vi gikk gjennom tingene hans.
Vi fant skrevne ord, som fortalte det, svart på hvitt.
Så mye vi skulle ha gjort annerledes, men så mye tid vi trodde vi hadde.
Det er ikke det at han er borte som er det tyngste, selv om det er en dump sorg i brystet, alt som ble sagt og gjort, alt som ikke ble sagt og gjort, alt som var og alt som ikke ble.
Å... hvor ting skulle vært annerledes, for han.
Det som er så vondt og som virkelig har gitt meg våkenetter, panikkangst og en posttraumatisk stress lidelse, er hvordan det skjedde.
Det har krevd mye å jobbe gjennom det og som nevnt så slår det meg fortsatt som en kalddusj, hver dag, nå nesten et år etter.
Det blir bare ikke lettere å tenke på, det blir ikke lettere å forstå.
At det ikke trengte gå som det gjorde, men det gjorde.
At vi kunne ha gjort noe, hvis vi hadde visst, men vi visste ikke.
At vi nå må leve med denne vissheten resten av livet, på grunn av dette.
Det er ingen skyldfølelse i meg, en konklusjon så mange hopper til med en gang jeg sier disse ordne
"hadde vi bare gjort ting annerledes". " hadde vi bare visst".
Nei det er ingen skyldfølelse, bare en dyp uro og smerte på grunn av sannheten i det hele.
Hadde vi bare tatt en telefon, før.
Hadde bare noen av oss prøvd å ta kontakt, så hadde vi nå sittet med skrekken og tiltak hadde blitt stt i gang.
Trygghetsalarm, det første.
Tettere kontakt, det andre.
Etterpåklokskap som ikke hjelper for noe, er en vond klokskap å ha, for hva skal jeg bruke den til?
