Om Lenelene

Hei, jeg er Lene, også kalt Lenelene (faktisk), det er alltid så mange andre
som heter det samme som jeg, så Lenelene er greit det.
Jeg er 35 år og syns det er verdens beste alder, helt til neste bursdag så klart ;)
Tre gutter har jeg, en på 16 år og en som er 5 år, og siste er bare babyen jeg er tenåringsmor og trassalderbarnsmor og babymamma, utfordrende, men spennende.
I en aldrer av 30 begynte jeg på mitt andre studie, jeg skal bli sykepleier.
Svaret på hvorfor det, er enkelt og greit, det er det jeg alltid har hatt lyst til, det er mitt yrke, jeg er en omsorgsperson, har så mye å gi andre mennesker så jeg trives godt, helt supert faktisk.
Fra før er jeg frisør og make.upartist, så hår og sminke kan jeg.
Jeg har nå fortsatt på videre utdanning, master i helsevitenskap.
Og trives godt med det.

Som person er jeg glad og sprudlende, og ikke så rent lite halvgal, barnslig som få og etter min mening, verdens mest nysgjerrige.
Jeg finner på all slags sprell og ler mye, men jeg kan også være veldig alvorlig, og trist.
Når noe skjer meg, kommer det aldri alene, og de rareste ting skjer meg..Det kalles Lenefaktoren. Det jeg kan havne oppi altså! Det er helt merkelig. Kan hende noe av det skyldes at jeg er så impulsiv, men ikke tankeløs for det.
Jeg anser meg selv som en veldig oppegående person som tar utfordinger på strak arm og elsker å lære nye ting.
Jeg vet at jeg kan være veldig dominerende, og sta, men alderen har lært meg mye der, det er ikke alle kamper det er vits å vinne, så jeg vet å gi meg.
Jeg kan ha en tendens til å snakke for mye, og for fort, innimellom.
Men jeg er også en god lytter. Jeg simpelthen elsker å høre andre sine livshistorier!
Nok om meg..

Hvorfor denne bloggen?
Jo fordi jeg har så mye å dele.
Opplevelser, minner, erfaringer, historier og tanker.
Ikke bare alvorlige saker, men hverdagslige tanker også, jeg kan virkelig tenke mye rart.
Ja, jeg skriver en rekke sterke saker i bloggen min, men det betyr ikke at jeg bare skriver om slike ting.
Jeg har ikke særlig lyst til at dere som leser bloggen skal tenke på meg som en tragisk skrue, en person som har opplevd så mye tragisk at jeg er blitt preget av det, for det er jeg ikke.
Eller, klart jeg er blitt preget, men jeg er langt i fra tragisk!

Bloggen skriver jeg som sagt for å dele, men hvorfor vil jeg dele?
Det er en rekke grunner til det:
  • Det jeg har opplevd kan være nyttig for andre å lese om, de kan få litt "inside information", jeg håper det kan bidra til å utvide forståelsen for enkelte ting.
  • Det kan muligens hjelpe andre som er/har vært i samme situasjoner som meg. Personer som gjerne ikke vet hva de skal gjøre, som kanskje føler seg anderledes, alene og kanskje føler det er de det er noe galt med. Det kan være greit å lese om andre i slike situasjoner, for å forstå at en ikke er alene, eller rett og slett for å forstå bedre.
  • Det hjelper meg og skrive ting ned, selvom jeg gjerne er ferdig med mange av tingene jeg nevner så er det også terapi for meg, det er en mestringsfølelse å sette ord på det.
  • En annen grunn er at jeg også liker å dele ting, og jeg er veldig lite privat, jeg har ikke så mye å skjule, men skjelettene mine i skapet vil jeg beholde for meg selv ;)
  • Jeg elsker å skrive, se historier ta form..Få liv.
Det var hvorfor jeg skriver de tunge innleggene mine, de andre innleggene mine skriver jeg mye av samme grunn, jeg elsker å skrive, jeg liker å dele av meg selv, jeg har mange rare tanker det gjerne kan være morsomt for andre å lese, og jeg opplever virkelig mye rart... Lenefaktoren..

Jeg håper du som leser dette syns at bloggen min er ok, jeg antar at du ikke hadde lest dette hvis ikke, men en skal aldri være sikker :)

Lene